Integrering.

Aldri kommet bort i det, i de første 35 år av mitt liv.

Jeg var lokalbefolkning da. Mine venner og jeg var alle integrert i alle våre kretser, skole, venngrupper, aktiviteter.
Blant oss var og fortsatt er naturlig interesse for det nye og det annerledes.

Når jeg ble innvandrer, konfronterte jeg meg for første gang med retorikk «integrering».
Jeg hadde selv blitt integrando, den som skal integrere seg.

Fra første øyeblikket følte jeg at det er noe skikkelig sykt og galt med den retorikk, i den formen som utelukkende støtter opp under tiltak i duren språkkurs for innvandrere. Jeg tror at om man spør hvem som helst som er «gjenstand» eller «i målgruppen» for integrering, får man akkurat samme svar:

Integrering er ikke enveisprosess.

Det er ikke nok med at den nye skal integrere seg inn i de etablerte krets, regler og vaner. Det er heller ikke sunt at vedkommende skal gi avkall på alle av sine trekk som ikke matcher med omgivelsene, til fordel for gruppen. Dette alene er ikke integrasjon, det er utjevning av mangfoldighet, eller integrandos tilpasning til norm.

Når det nye blir integrert i en (etablert) gruppe, endrer gruppen seg samtidig. Den gjør det. Per definisjon. Fordi den plutselig består av det nye også.

Designer, grafiker, copy. De utgjør et fin designteam.
Gruppens natur endrer seg når en programmerer kommer inn. Nå kan de også lage dataprogram.
Gjett hvor lenge teamet varer, om programmereren ikke blir dratt inn i teamets sosialliv…

I denne forstand, gjelder integrering ikke bare oss innvandrere, men egentlig hvem som helst som kommer seg inn som ny i en etablert gruppering:

  • en ny ansatt i en virksomhet som med utenforståendes klarhet ser med en gang hva som ikke funker i den interne arbeidsflyt, som derimot bare blir bedt om å «bli kjent med hvordan vi gjør det her»;
  • et nytt medlem i en forening/lag/kor/klubb/osv som «bør tilpasse seg klubbens regler og sosiale liv»;
  • en ny elev i en skoleklasse, osv.

Når en gruppe har bestemt seg for å inkludere et nytt medlem ut av glede for mangfoldighet, ville man tro at gruppen bør sette pris på det nye medlems trekk som gjør vedkommende annerledes i tillegg til de som gjør dem lik.

Kanskje er glede for mangfoldighet som er problemet her.

Man trenger å lære å like det annerledes. Det gjelder alt fra snacks til livs partner.
Selv vitebegjær kan hjelpe med tilnærminga, men holder ikke interesse opp i lenge etter det.
Det som trengs er genuin interesse for andre, ikke sympati for det nye, men empati.

Det trenges da en konkret bevisstgjøringsplan innenfor tiltakene et lokalt samfunn skal utføre med hensyn til rekruttering og innflytting.
Det er til fordel for alle:

  • Når minst en tredjedel av landet ville ha gått ned i antall befolkning om det ikke var for innvandrere, er faren for en uttynning av «norskhet» grunnet mange krysninger – ikke bare genetiske, men også kulturelle – reell og aktuell. Dette er like uunngåelig – heldigvis – som for resten av verden. Mangfoldighet er bra. I alle henseender, og med alle hensyn.
  • Om man ser kortversjonen av DS inkluderingsrapport «Derfor blir vi her» (selv om antall intervjuer (46) gjør data ikke meget signifikant), ser man at noen grunner som gjør at innvandrere ikke blir værende i distriktet, er fysiologiske til det å være et lite sted (f.eks. «ingen andre i mitt trossamfunn»), og andre er fysiologiske til innvandrers status (gjenforening med familien, muligens andre, større, steder i Norge).
    Andre grunner er imidlertid meget korrelerte med den skjeve fortolkning av «integrering», som vil at det skal skje kun på innvandrerens side.
nordmenn […] beskrives som vennlige, høflige og hjelpsomme. Samtidig gis det uttrykk for at nordmenn kan være reserverte, tilbakeholdne og ikke virkelig interessert i dem. Informantene merker lite til rasisme og diskriminering i lokalmiljøet, men noen opplever at lokale sosiale nettverk kan være tette, ekskluderende og vanskelig å komme på innsiden av. (side 15) Trygghet, gode oppvekstvilkår, lite stress og vakker natur blir fremhevet som de mest attraktive egenskapene
ved de tre distriktskommunene (side 18)

Disse er ikke gode grunner til å bli boende på et sted.
De forteller kanskje mer om hva disse personer flykter fra, enn om hva de egentlig finner i det stedet.

Disse derimot er det:

Utvikling av meningsfulle relasjoner lokalt, bidrar til at flytting blir mindre sannsynlig ettersom botiden øker. (side 18)

Integrering er per definisjon en toveis prosess.
Det er ikke bare det nye som bør få opplæring i gruppens regler og rutiner.
Gruppen bør også få opplæring i det nye.
Myndighetene har en kulturdannende funksjon her:

  • Istedenfor å fokusere utelukkende på kurs om norsk kultur for innvandrere, kan man organisere
    • temakvelder om integrering, rekruttering, og mangfoldighet, og kommunen planer og behov
    • temakvelder der den norske kultur og det nye samfunnsmedlemmets kultur er gjenstand for gjensidig læring.
  • Majoriteten virker som etablert og dermed sterk gruppe i forhold til rekrutterte. Den har da ansvar for å åpne seg opp for de som kommer utefra.
    • velkomstteam av lokalkjente kan presentere de nye medlemmer for lokallag, foreninger, frivillige aktiviteter, udekkede behov i kommunen, osv, og gjøre det å delta i slike aktiviteter og dugnader, både attraktivt,  lønnsomt, og verdifullt.

Veien å gå, er ikke å presse ned andres kultur som kommer inn, eller kreve at vedkommende (alene) skal stå  for initiativet til sosialisering .
Når de har valgt å komme inn i majoritetens gruppe, har de allerede og ganske klart uttalt seg om interesse.
Majoriteten bør resiprokere.

Tagged with →  
Share →