I går var min første dag som arbeidssøker igjen.

Det var også første gang jeg fikk treffe folk «i byen» etter jul og nyttårsaften.

2013 tok med seg viljen til å bli med på middelmådiges spill, og bare late som… alt er bra.

Jeg begynner ved å skille dem som vet hvordan man har empati overfor et annet menneske, fra dem som bare vil få seg ut av en ubehagelig samtale.

Det er heldigvis flere av den første art i denne lille bygda.
Samtidig er det en ganske go’ del av den andre arten; det er til og med de som direkte er årsak for at du har det ille, som gjerne ønsker deg allikevel «Godt nytt år!» og ferdig med det.

Forskjell mellom de to typer, kan man se i Dr Brené Browns video som nå er blitt «viral» på nett.

Jeg har nå prøvd i mer enn to år å spre, snike inn, rope høyt, projisere, animere til og lage animasjoner om, rådgive og veilede om, ideen om at de vanskelige samtaler slett ikke er det, men tvert imot er de en gylden anledning til å rekke ut til det medmennesket som står foran deg, og ta kontakt.
Ekte kontakt.
Kontakt som går under overflaten av «været», «kjøreforholdene» og «Hvordan er det?».

Som julegave torde jeg ikke ønske meg noe slikt.
Men jeg ønsket meg som alle i hvert fall at alt kunne utvikle seg i fred og ro.
For å si det med TineMelk: «De fleste av oss vet hva slags jul vi drømmer om».

Julegaven jeg fikk av Dyrøy var derimot et uutholdelig 20 prosent stilling for dette året.

Det er det jeg kunne få, for å fortsette å satse hele mitt hjerte, all min kunnskap, og genuin interesse i å forbedre Dyrøy kommunens arbeidsmiljø.

Eller var det det jeg fikk fordi jeg har satset hele mitt hjerte, all min kunnskap, og genuin interesse i å forbedre Dyrøy kommunens arbeidsmiljø?

Jeg kunne aldri ha vært blant dere, registrert hvor mange som hadde det langt fra ideelt, verre enn det de hadde rett til, eller rett og slett uutholdelig dårlig, og ikke akte empatisk, og ikke gjøre alt jeg kunne for å hjelpe.

Først og fremst ikke fordi et helsefremmende arbeidsmiljø er lønnsomt i det ikke engang så lange løpet for en arbeidsgiver som ikke har penger til lønn, og samtidig plages med sykefravær verdt flere millioner.

Ikke fordi det er det eneste som er konsekvent med kommunens høylytte værebegreper og markedsføringsdyktige motto.

Men fordi det er det eneste som empatikapable mennesker kan gjøre når de registrerer at andre som ligger i deres fokus, lider.

Jeg takket ja til rekrutteringstilbud fordi jeg ble fortalt at jeg kunne ha dere i mitt fokus.

Plutselig ble imidlertid rekruttøren bare en «kunde», som ikke likte min beskrivelse da denne peket på at «problemet ligger nettopp hos kunden».

Så…

…jeg har det ikke så innmari bra, for å bruke en eufemysme (noe så kjær til sympatiske folk).

Nei. Jeg har det egentlig ganske…

  • …skuffet,
  • …«så motbydelig at en kan spy»,

men er også sint

  • …på dem som maler virkeligheta i gull;
  • …på maktinnehavere som bortforklarer andres smertefulle virkelighetsfortolkning og opplevelser ved å si at det nettopp bare er én av mange fortolkninger og opplevelser;
    (disse er så vant til å definere andres virkelighet at de ikke engang skjønner at slike påstander avslører maktmisbruk umiddelbart)
  • …på maktinnehavere som har tilsynelatende mange skrupler, men som til syvende og sist har ingen problem å fortsette å holde medarbeidere og underordnede i et slitsomt, rutinert, og helseskadende arbeidsmiljø, når de kunne i stedet mange ganger ha kastet kortene på bordet og innrømmet «eg strekker ikkje til det, kan noen hjelpe?»;
  • på dem av maktinnehavere som har plikt til å hjelpe andre maktinnehavere,  og samtidig kreve av dem, og  de gjør ikke det;
  • …på maktinnehavere som er så urettferdig opptatt av å gjøre Dyrøy så mye bedre utafor kommunens grenser, enn det det egentlig er for de som inn i kommunens grenser alt befinner seg, av og til tilnærmet fengslet.

Æsj!

Det er heldigvis flere av den første type mennesker som sagt. Om du imidlertid holder til type nummer to, de sympatiske…
…neste gang du treffer meg, ikke spør om jeg har det bra, om du ikke samtidig har lyst til å rekke ut til hvordan jeg egentlig har det.

🙂

 

Share →