”Om jeg gjorde unna mine matteoppgaver for raskt, tvang læreren meg til å viske ut svarene og begynne på nytt slik at jeg skulle bli ferdig samtidig som resten av klassen.”

Jeg leser om dagen mye av lærere – provosert av kritikk og krav på innskjerping og på økning av lærings kvalitet – som vil bli anerkjent for den svært viktig jobb de gjør, og som vil at de skal få lov å være lærere.

Regelmessig dukker det imidlertid også slike historie av null pedagogisk kompetanse og lite egnethet til denne profesjon.

Som oftest, ser man bare virkeligheta fra et ståsted, og gjerne på grunnlag av anedoktisk kjennskap til sak. Ofrene på uberettiget kritikk skal da være provosert av de som vil ha bedre lærere, og ofrene for lærere som var lærere på papir men ikke i sjelen kamper for at det ikke skal skje til andre.

Enda en gang ligger ansvaret for et forhold hos dem som i det forhold har makt.

I det ansvaret inngår det også å måtte rense for urenheter.

Det er meget uheldig respons det å klage på kritikk.
Til og med arbeidsfilosofier som Appreciative Inquiry, som fokuserer på det positive, advarer mot å overse, patronisere, eller bagatellisere det negative som gjør at folk ikke klarer å holde det ovennevnte fokuset.

Share →