Et lite sted kan være et fengsel.
Du har vokst opp der.
Dine kjære og venner bor der.
Ditt hus ligger der.
Dine eneste få jobbmuligheter fins der.
Dine største plager kommer også derfra.
Folk kan gjerne tråkke på deg med pigg, og fortsatt vinke og smile når de møter deg på vei.

Folgende er mine tuppence til diskurser om kommunesammenslåing, innovasjon, ledelse, rekruttering, mangfoldet, og livskvalitet.

Småkommuners paradis

Et av de sterkeste argumenter for å beholde små kommuner er å bevare lokal demokrati. Min historie er et eksempel på hvordan avgjøringsmyndighet fraktet så nært til tjenestemottakerne, kan tvert imot bety inhabilitet, og slett ikke demokrati.
Følgende mørke siden av lokal demokrati jeg peker til, har ikke fått mye lys på i den offentlige debatten.

Denne kommune har plassert seg på Norges kart vha eget seminar med egen post i statsbudsjett. Tre av hovedpersoner for seminaret har nå signert et planforslag til byregion. Kommunen markedsfører seg aggressivt på pressen; kommunen hadde til og med et rekrutteringsopplegg som annonserte på universitets tavle til UiT med verdier som livskvalitet i mangfoldet, og arrangement i Tromsø. Værebegreper til kommunen er FIN: faglig dyktig, imøtekommende, nyskapende. Kommunen kaller seg – dog litt arrogant – “den lærende kommune”.

Man skulle tro denne lille kommune hadde alle de riktige kortene for å bli brukt som fakkelbærer for lokaldemokrati.

Jeg og min kone ble rekruttert hit på presist slike verdier. Vi trodde vi hadde funnet et paradis: Et lite sted der alle kjenner alle, der makthavere – som alltid har døra oppe for deg – ønsket å rekruttere kompetanse til å støtte utvikling av samtlige medarbeidere etter prinsippene son utgjør god og ansvarsfull ledelse, slik at både arbeidsmiljø og tjenesten ytet blir bedre, og til slutt livskvalitet til alle de få innbyggere blir også bedre. Et sted der det var godt å bli godt voksen.
Vi kjøpte en gård, min kone begynte som fastlege, og jeg startet som prosjektleder for det treårige nasjonale programmet Sammen om en bedre kommune.

For å gjøre en lang historie kort, en flott tilslutning i prinsipp forankret seg i realitet aldri i kommunestyret og hos folk flest, slik at det i praksis, ble en fasade.
Når verken arbeidstakere eller arbeidsgivere engasjerte seg i et nasjonalt “rammeprogram for lokale prosjekter” som hadde alle trekk for å være spennende, ikke minst fordi den appellerte til menneskelig behov som utvikling, anerkjennelse, medvirkning og deltagelse, og til tross for flere vinklinger jeg prøvde, da let jeg dypere, og utførte en grundig analyse av arbeidsmiljøet.
Jeg leverte mine observasjoner til kommunen, med en forklaring på hvorfor ett og et halvt år i prosjektet ikke hadde fått til noen betydelige resultater: uheldig ledelsestil, skyhøyt sykefravær, dårlig arbeidsmiljø, misfornøyde og oppgitte medarbeidere.

Det ble slutt på paradiset.

Ansvarfritt paradis

Ingen hadde ansvar for det, politikere og ledere begynte å “høre hva du sier”, og begynte å vise et helt annet ansikt, et ansikt laget av gammeldags utdatert menneskesyn, av innholdstomme retorikker: «ting tar tid», «det er komplekst», «vi har ikke tid», «det lar seg ikke gjøre», osv.
Hvilken (samfunns)leder kan tillate seg å la tiden gå i det ubestemte og ikke gripe inn?

Alt det engasjementet som de ikke hadde hatt for prosjektet og enda mer, brukte de da for å “beskytte seg” fra prosjektet, for å bevare “retten” til ikke å gjøre noe med saken, retten til ikke å tilpasse seg statslige forventninger.
De faglige dyktige, imøtekommende og nyskapende, ville ikke noe av nasjonale innsats med det digitale i barnehage, velferdsteknologi på sykehjem, eller av helsefremmende ledelse til arbeidsmiljø.
Den lærende kommune med en ordfører som nylig påstod på lokal presse at hun aldri har hindret en sak fra å komme til kommunestyret, nektet å håndterte rapporten om dårlig ledelse og arbeidsmiljø i kommunestyret, og denne havnet som intern sak i det kommunale foretak ansvarlig for prosjektet lokalt.

Hva slags leder får levert analyse av arbeidsmiljø, nekter å se på den, og velger allikevel å ta avstand fra den, når fakta er lett å realitetsjekkes?

Hva kan være årsaken til all den motstand?
Hva kunne vært forskjellig i en stor kommune?

Jeg foreslår at svaret ligger i kombinasjonen innovasjon og lokal makt, enda mer presist når det er lokal makt som forsøkes “innovert”.

Tettere forholdet = demokratiets inhabilitet

Innovasjon og utvikling betyr og medfører forstyrrelse.
Forstyrrelse betyr og medfører konfrontasjon.
Konfrontasjon er proporsjonelt vanskeligere jo tettere forholdet mellom de som konfronteres er.

Man kan ikke forvente at folk som har vokst opp sammen skal uten videre kunne peke med finger på det som ikke funger ved hverandre, altså familien, venner og naboer, i jobbsammenheng.

Har du grunn til å klage på enhetslederen Ola, da må du også tenke at han er mannen til Kari som du jobber med, bror til Per som er lærer til din sønn, livslang nabo og venn til din søster, og kunde hos din kone, og kanskje fetteren til ordføreren. At han også er ansvarlig for den eneste arbeidsmulighet og dermed inntektkilde som finnes innen flere mil, gjør ikke saken enkel i utgangspunktet.

Det er dette (for) tette forhold, der alle er på et uløselig vis knyttet til alle, som kan være et lite steds verste ansiktet. Dette er et trekk ved sammenslåing og lokal demokrati som jeg ikke ennå har sett debattert, og som i stedet jeg synes er tilstrekkelig grunn til oppløsing: Denne de facto inhabilitet kan omfatte brorparten av en liten kommune.

I en bygde på færre enn tolv hundre sjeler bør man kunne finne paradiset, i form av dyrkning av livskvalitet, støtte til utvikling, og innbyrdes anerkjennelse mellom folk som vet hva de er verdt, og hva de gjør for hverandre.
Tjenester som ytes i de noen få institusjoner som gir jobb til de aller fleste i en slik liten kommunen kunne vises frem med stolthet, og fortelles om, i kommunens SOME. Der kunne kommune også redegjøre for det som blir gjort og planlagt, for utfordringene, for vanskelige situasjoner som lett kan generere misnøy og (u)riktig kritikk.

Folk vender tilbake til sin gamle ungdomsbygde ved festlige anledninger, og finner det utrolig å være der. Klart det: Folk ønsker god jul, fredelig tid, viser frem husstander fulle av unge og voksne mennesker som har kommet på besøk.

Vi kom hit rekruttert av ressurs- og kunnskapsrike lokale samfunnsmedlemmer som markedsførte sin kommune som den kommunen som vil lære: lære å imøtekomme, lære å være dyktig, og nyskapende. Et sted som var glad at mangfoldet kunne hjelpe til å befolke igjen bygda. Et diskurs som fyller munnen med store ord.
Vi trodde vi hadde funnet et lite paradis på jorda. Vi kjøpte gården “Hågen” med en slik tanke. Et hus som skulle gro stort, der hele familien kunne gjenforene seg til høytider eller om sommer: Mye rom og mye grønt rundt for barn som kunne nyte godt av bygdas rytme. Naboer som skulle se deg vokse opp, og bli ekstra besteforeldrene i tillegg til dem som bor så langt herfra.

Bedre naboer kunne vi ikke ønske. Ikke bare er de omtenksomme og snille, men interessante også, og ekte. Innbyggertallet økte vi med oss to pluss to barn da vi kom, og i disse tre årene har vi «forsynt» kommunen med tre barn til. Huset ble derimot aldri større. Det var ikke noe vits. Vi trodde vi hadde funnet et sted der våre barn kunne tilbringe de årene som er grunnleggende for deres danning, og der de kunne vende tilbake da årene skulle blitt mange nok. Livet begynner i barnehage og slutter på sykehjem, og det var for meg en drøm å kunne jobbe for å bidra til kvalitet av nettopp disse to institusjoner.

Drømmen ble fort knust da det viste seg at det første og siste som barna skulle møte i livet deres i denne bygda, var godt representative produkter av en holdning som går mot enhver “forstyrrelse”, ganske langt fra det ideelle, altfor langt fra det som mange andre over det ganske land fikk til.
Er det grønne rundt deg, og et saktere tempo, virkelig verdt tusen færre opplevelser, gammeldags menneskesyn, og janteloven som rådende kultur?

Mangfoldet og integrerering

«Livskvalitet i småkommuner betyr ikke minst at det er lettere å bli venner.»
Mangfoldet skulle ha det lettere i et slikt miljø.
Vi er italienere av opprinnelse. Det er ikke uvanlig at folk liker en del som kommer fra Italia: Parmesan, Parmaskinke, pizza, vin, tiramisù, Venezia, Firenze, Roma, Napoli. Det hjelper når Ola Nordmann har annet samtaleemne enn været å ty til ved tilfeldige treff, på jobb, eller etter tredje øl; selv stereotypier om Berlusconi eller om mafia hjelper å holde samtale levende, da. Denne lille kommune var ingen unntak. Men det var tydeligvis ikke  nok.

Vi har i løpet av disse fire år blitt invitert av presist seks lokale familier, og ikke flere. Uansett arrangement, kommer vi alene inn i et lokale, blir vi der alene, og kommer vi oss ut derfra alene: Folk klynget sammen da vi for fire år siden kom hit, og klynger like mye sammen nå.
Interesse for mangfoldet finnes det bare i ordene til kommuneledere. Men det er soleklart at de ikke har gjort noen ting for å danne en kultur som verdsetter det. Jantelova er godt levende holdning, og de(t) som er annerledes, fremmed, eller de som bare ikke har vokst opp her, er ikke regnet med, og blir ikke lagt til rette for.

Når tjenestemottakerne er urolige, bekymret, eller klager, ber kommunen ved sine ledere om tillit og positiv holdning, som om disse ikke skulle komme naturlig ut av måten man blir behandlet på, men skulle være til stede til tross for det; samtidig holder lederne seg  trygt unna diskusjonsfronten om det som ikke blir gjort. Innbyggere har generelt lave forventninger om kvalitet, og oppgitt holdning mot resultat, men de er forevig “spent på det som fremtida kan bringe”…

Selv om denne kommune sikkert har vært en spesiell skuffelse for oss, er det ingen god grunn for  at den skal være unik i alt dette: Samme sykt og selvbevarende omfattende system med nettverk av personlige interesser og relasjoner, der makthaver og ansvarhavende kjemper for å bevare gruppetenkning, og omtrentlig og middelmådig profesjonalitet, finnes sannsynligvis i mange veldig små kommuner.

Dette triste landskapet tross eksepsjonelt verdifulle mennesker som bor her, er tilstrekkelig grunn for at slike realiteter bør havne under andres makt, ikke i slekta med, og langt unna lokale makthavere.