I en tidligere post skrevde jeg om barnehagetante.
Flere artikler, bla. dette, får meg til å ta opp igjen emnet.
Selvfølgelig skal du like mine barn!
Selvfølgelig skal du la dem leke alene, og skal leke med dem selv!
Selvfølgelig skal du sørge for at de ikke skader seg voldsomt!
Selvfølgelig skal du trøste dem!
Selvfølgelig skal du gi dem mat og stelle dem!
Selvfølgelig skal du lese til dem!
Selvfølgelig skal du lære dem regler og normer!
Men om du bare gjør dette, da er du faktisk ikke noe mer enn min gode og snille tante!
Forskjell ligger nemlig i hvordan du gjør dette, og hvorfor du gjør dette.
Det blir klart og tydelig fortalt i lovens forskrift som vi alle kjærligt kaller bare Rammeplanen, allerede under samfunnsmandatets beskrivelse:
Ajourført kompetanse
Barnehagen skal ha de fysiske, sosiale og kulturelle kvaliteter som til enhver tid er i samsvar med eksisterende kunnskap og innsikt om barndom og barns behov.
Min tante har ingen plikt til å ajourføre seg etter eksisterende kunnskap og innsikt om barna og deres behov.
En barnehageansatt har det.
Ukritisk, ubevisst videreformidling av destruktiv atferd fra egen historie og livserfaring
Personalet har som rollemodeller et særlig ansvar for at barnehagens verdigrunnlag etterleves i praksis. Refleksjoner over egne verdier og handlinger skal inngå i personalets pedagogiske drøftinger. Barnehagen må systematisk vurdere om egen praksis og barnehagens kultur bidrar til å fremme verdiene som skal ligge til grunn for barnehagens virksomhet.
Jeg kan verken kreve eller forvente at min tante skal reflektere på det hun representerer som modell når hun er med mine barn.
Jeg både forventer og krever derimot at barnehageansatte skal systematisk reflektere om egen praksis og om de verdiene de jobber etter, og som de da videreformidler til mine barn.
Det er en verden av forskjell som ligger der.
«Ikke spis snø, du kan få mark i magen!»
Min tante kan tillate seg å si det.
En barnehageansatt kan ikke det.
Min tante kan ville at mine barn skal ti stille når hun vil høre på radio.
En barnehageansatt som krever stillhet av barna i en samlingsstund, og avviser barns initiativ som «forstyrrelse», har nettopp kastet bort en glimrende anledning til medvirkning, i tillegg til den uvitende, nedverdigende definisjonsmaktmisbruk som vedkommende har vist frem som modell.
Min tante kan tenke at iPad ol. ødelegger barnas hjerne, får dem overvektige, og dermed forby iPad til barna mine mens de er hos henne. Min tante kan altså tillate seg synsing.
En barnehageansatt skal ikke bare skjønne, men egentlig hilse denne større innsats fra mange instanser velkommen for det den er, altså den til enhver tid eksisterende kunnskap og innsikt om barndom og barns behov.
Poenget er at det er kompetanse i praksis, førskolelærerutdanning eller ei, som avgjør om man er barnehagetante eller -ansatt…
Legg igjen en kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.