Dette er mitt svar på innlegget skrevet av Tone Digranes, hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet, i Bergens Tidende.

 

Du har en klar bevissthet på din rolle, din funksjon, og dine grenser.

Jeg er ikke så enig i at jeg er ekspert på mine 5 helt-forskjellige-fra-hverandre barn, og at noen i det hele tatt kan være det, men jeg er definitivt glad å ha en samarbeidspartner i å støtte deres danning. Du vil være min samarbeidspartner.

Du er klar over at kravene til yrket ditt endrer seg med sammfunnsutvikling. Sagt med Rammeplanens ord, skal de endre seg for at de «til enhver tid er i samsvar med eksisterende kunnskap og innsikt om barndom og barns behov».

Du er veldig stolt av yrket ditt, og ønsker at jeg setter krav til det du og barnehage gjør. Samtidig ønsker du tilbakemelding fra meg. Da vet jeg at jeg kan ha en dialog med deg.

Du innvier meg i lekens betydning.
Jeg er helt sikker på at du også vet hvilken betydning leken har for deg som “min samarbeidspartner”. Til gjengjeld, siterer jeg derfor  Mai Britt Helgesen, Mobbing i barnehagen, ss. 77, “Får å få innsyn i barns sosiale prosesser må en være der de leker.»

Du er veldig klar over medvirkningsverdi for et individ som må støttes i egen danning, og jeg elsker at du forteller meg at rutinene må bare vike for visse spesielle momenter.
Mest av alt føler jeg meg tryggere når du forteller at du har observert barna mine. Hver eneste dag.

Jeg tar for gitt at du også reflekterer på det du og andre observerer, kollegialt.
Det fins en omfattende beskrivelse av kollegialt refleksjon på Jesper Juul og Helle Jensen, Fra lydighet til ansvarlighet, s.. 161-171.
Jeg vil gjengjelde mer, og siterer fra samme kilde som før, denne gangen er Ditte Dalum Christoffersen, op. cit., s.113:
«For å se på ens egen praksis ma man se på hva som tilbys barna i deres hverdag.»
Kunne ikke la være å inkludere selveste Berit Bae: «Hvis nye syn skal kunne realiseres i praktisk pedagogisk arbeid i barnehage, er det viktig med bevisstgjøring rundt fagkunnskap og personlige holdninger.»
Her har vi enda en henvisning til fagpersonlig refleksjon: Din personlige bagasjen som du kommer med fra livet ditt, helt siden din egen barndom, og som kan gjøre slik at du svarer med autopilot, og gjør sånn hele din bevissthet forgjeves. Det synes jeg er minst like viktig å være bevisst på.

Du håper jeg har nå blitt enda mer nysgjerrig, og at jeg spør.

Jeg mener du glemmer en av viktige funksjonen til en utdanningsinstitusjon: det å danne kultur.
Kulturen kan du danne også blant og for oss foreldre:

Slutt å lure på hvorfor du må forklare, slutt å vente på at jeg spør, og begynn å fortelle om alt dette, uoppfordret. Ved hver eneste henting. Jeg elsker dette og vil ha mer!
Jeg vet hva en barnehage blir uten.

Share →