Bør man forvente at barnehagepersonalet ved henting gjenforteller – helst uoppfordret – utviklingsmomenter fra barnets dag? Ligger det ikke i institusjonens natur og lovfaste oppgaver at de rapporterer om de observasjonene som de skal ha utført i løpet av dagen?
Hva kan da være grunnen for det, om de ikke kan gjengi slike observasjoner?
Fordi de egentlig ikke har gjort dem? Fordi de ikke har et apparat for registrering av slike observasjoner, altså fordi de har glemt dem? Fordi de ikke har rutiner for intern kommunikasjon av observasjoner mellom vakter?

En barnehages årsplan bør beskrive apparatet for håndtering av observasjoner og refleksjoner. Dokumentasjon er grunnlag for refleksjon og læring.

Alle barnehager bruker et eller annet måleinstrument. Fra Alle Med, f. eks.:

5-6 år, sosio-emosjonell utvikling:
  1. Viser akseptable følelsesuttrykk i forhold til sinne, engstelse og frustrasjon.
  2. Er initiativrik og sosialt aktiv, uten å opptre som “verdens mester” eller trykke andre ned.
  3. Tar kontakt med andre barn på en positiv måte.

Hvor mange erfaringer har og husker personalet på hver av de tre forskjellige inndelinger av seks forskjellige utviklingsområder på 18 forskjellige barn?
Hvor mange bekreftende observasjoner betraktes som forsvarlig for å kunne skravere et felt? Én? To?
Hvor mange avkreftende observasjoner trengs det for å underkaste vurderingen en omvurdering?

Har man opplevd to ganger at barnet ikke trykket ned et annet barn for å inkludere vedkommende i leken, er man fornøyd?
I so fall, blir det da 36 erfaringer å huske. Gang 18 barn. Ingen kan huske slikt.

En fin dag, dukker skjemaene imidlertid bestandig opp, punktlig skravert, i forbindelse med hver foreldresamtale.

Observasjoner er ikke det samme som å se på.
Vi alle ser det som skjer rundt, men vi glemmer det meste. Det vi ser og glemmer bidrar imidleritd til å feste en slags magefølelse. Det er presist den magefølelse som er opphavet til fordommer og skjev vurdering.

Profesjonell vurdering skal basere seg på data, altså registrert materiale.
Observasjoner, skal utføres og lagres etter retningslinjer som blir utfoldet, diskutert, og øvd inn, via et faglig apparat.

Disse kan da i etterkant bli brukt som data for å støtte egen vurdering av barnets utvikling, eller for å argumentere mot andres vurdering. I faglig refleksjons øyemed. Du kan ikke diskutere andres observasjoner om du ikke har dine egne å støtte deg til, så alle burde ha sine klare.

Hvor henter / oppbevarer en barnehage sine observasjoner som skal være datagrunnlaget til måleinstrumentene som eksempelvis TRAS eller Alle Med?

Idet mennesker tar feil, har barnehage også plikt til refleksjon. Faglig refleksjon.
Det vil si at flere setter frem egne observasjoner, og alle diskuterer om dem, og om hverandres praksis. Det er kollegial refleksjon. Når observasjoner fra flere ansatte er like, må man spørre seg om de representerer virkelighet eller et eller annet i konteksten som forårsaker homogenitet i dem. Når observasjoner fra flere ansatte er kontrasterende, er man nødt til å tenke på hva som kan forene dem, eller som kan forklare forskjellen. Det er uvurderlige prosesser, ikke minst for å forstå egne fortolkninger.

Hva betyr at lille Per “viser akseptable følelsesuttrykk i forhold til sinne, engstelse og frustrasjon” (bortsett fra en ugramatisk bruk av uttrykket «i forhold til»)?
Hva har lille Per gjort for å vise akseptable følelsesutrykk?
Hvem har definert hva som er akseptabelt i dette feltet?
Hvordan kan personalet vite det?
Når har de reflektert sist om dette?
Når har de inkludert foreldrene i arbeidet med å definere “akseptabelt”?
Når har de utsatt seg for kritisk vurdering av det?
Når har foreldrene fått vite det personalet mener om alt det ovennevnte?

Hvor ligger informasjon om alt dette?

Bias i vurdering er ganske godt kjent innenfor beslutningstakingspsykologi. Lovgiveren var klar over dette, og påla deretter. Man trenger et apparat, og man trenger å være trent i å bruke det.

 

Vi har hentet opp til fire barn, fem dager i uka, i opp til fire år. Dag etter dag har vi fått kommentarer – som regel kun etter oppfordring – som «Ja!», «Nei!», «Det var helt fint/greit!», «Har ikke fått noen beskjed!», «Det er ikke skjedd noe spesielt!», «Han har sovet!», «Han har vært på do», «I dag har de lekt ved sandkassa!», osv. Vi har ikke fått mange tilbakemeldinger med faglig preg som f.eks. «uten å opptre som “verdens mester” eller trykke andre ned», som viser innsyn i barnets mentale og atfersmessige utviklingsprosesser.
Hvorfor sitter de med det materiale hele tida, men sier ikke i fra fortløpende, hver dag, ved henting, om det de har observert?

Tagged with →  
Share →