, , , ,

Snarveier for ikke å se problemer på skolen

Jeg er meget glad om vi ikke kjøper noe til medelever til jul 🙂

Jeg bruker penger mest mulig på kvalitetsvarer, med visse ufravikelige krav om materiale, opprinnelse, og levetid.

Dette er praktisk umulig når man skal kjøpe smågaver til mange barn 🙁

Så for meg er det bare en fordel om man ikke forveksler sosialt samvær med å utveksle gaver.

Når dette er sagt, ønsker jeg å presisere noe angående det “å få eller ikke få lov”, som er nordmenns desidert favoritte snarvei for å unngå konfrontasjoner: Man danner en ny regel der det ikke var en, slik at alle med letthet kan følge den. Og ingen må tenke selvstendig noe lenger. I dette tilfelle skolens regel om at medelever ikke skal utveksle smågaver til jul (på skolen).

Vi er atfersmodeller for våre barn også når vi løser (eller unngår) utfordringer med på- eller forbud (lov eller ikke lov).

Vi vil at våre skal danne evne til å kunne argumentere sine valg overfor alle, skolen og staten inkludert, om nødvendig. Ikke at de ukritisk skal godta en regel for regelens eller ordens skyld. Heller ikke fordi alle gjør eller har gjort det.

For at de skal danne seg kritisk vurderingsevne:

  • bør “reglene” følges av en begrunnelse;
  • de som forventes å leve etter regelen bør få mulighet til å argumentere for seg selv;
  • barnets mening – avhengig av dets modenhet – bør også få likeverd ved avgjørelsen.

En viktig ulempe ved å løse utfordringene med på- og forbud er at det er unngålsesatferd.

Man kjører, eller ser bort, fra utfordringen, og dermed konfronterer seg ikke med den.

Det er direkte usunt.

Tenker vi virkelig at om det skulle vise seg at ett barn ikke får noen gaver, ville dette vært en ren overraskelse for det barnet (eller for de andre)? Neppe.

Om gaver skulle ellers “rangere” barn etter statusen de har i gruppen, ville dette bare gjenspeile virkeligheten.

Det er nettopp en slik virkelighet vi alle ønsker å vite om. For å kunne gjøre noe med.

Ved å unngå en risiko, har man også mistet en gylden anledning for å registrere nettopp det. Det er ingen annen måte å jobbe med uønskede forhold enn å først oppdage at de egentlig finnes.

Gitt at vi ønsker som sagt å samarbeide voksne imellom forst og fremst, er det viktig for meg at alle har det klart at det for lille Per blir *mye* enklere om lille Anne skulle si til foreldrene sine at hun ønsker å gi en gave til alle «men ikke lille Per», for da ville foreldrene til Anne fått en meget tidlig markør på en potensiale utfordring, og lille Per kunne slippe å vente til fjerde klassen for at noen skal oppdage at han er “usynlig”, og skal først da begynne å lure på hvorfor.

Det er nettopp slike små uttalelser eller handlinger som avslører barnets følelser, for de blir opplevd av barnet som legitime, og blir derfort sluppet ut og ikke sensurert. For oss voksne virker de derimot som lyserørsignaler, og er derfor meget synlige. Samme barn ville kanskje hatt det vanskeligere å si rett ut hvorfor «han er rar».

Jeg er som sagt meget glad om at jeg ikke må kjøpe smågaver til alle.

Samtidig er jeg klar over at vi lukker et vindu over forholdet mellom våre barn.

La oss gjerne beslutte i favør av null gaver. I favør av mye annet også.

Bare ikke av den grunn at vi risikerer å oppdage noe uhyggelig om våre barn…

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Sign up with your email address to receive our weekly news

under arbeid…

Search