Uansett hvordan man vrir på saken «pedagogikk», blir det en selvmotsigelse å gå fra oppdragelse til danning, og dermed anerkjenne barnet som individ, og samtidig fortsette å fokusere på barnet kun som læringsadressat.

 

Mennesket i (kompetent) relasjon med andre, er ikke studieobjekt av pedagogikk, men av andre vitenskapsfag, som utviklings-, kommunikasjons-, kognitiv, beslutningstakings-, og sosialpsykologi osv.

 

Presist det samme gjelder relasjonen mellom læreren eller pedagogen som individ, og «eleven».

Individet, både barnet og voksen, i dette flerårige forhold med hverandre, forsvinner helt.

 

Selv konteksten med utvalget og forum for en ny forskolelærerutdanninga som nå foregår, er et uttrykk på og konsekvens av et behov for refleksjon omkring profesjonen.

Så lenge blir «refleksjon» ikke gitt noe selvstendig forskriftfestet rom i utdanningen.

Det blir opp til den enkelte lærers sensibilitet og bevissthet å avsette tid til det.

 

Det er ganske merkelig.

 

Med refleksjon, mener jeg (og Jesper Juul), selvrefleksjon og observasjoner utført av andre om

  • seg selv som individ
  • barnet som individ
  • relasjonen de to individer imellom
  • holdninger og verdier som styrer denne relasjonen
  • maktens ubalanse i forhold
  • ansvaret for forholdets kvalitet som ligger hos den voksne som innehar den makt

og ikke minst

  • om all den bagasjen som man tar med seg når man inngår i et forhold med et annet menneske.

 

Enhver av oss har utarbeidet overlevelsesstrategier for å takle med det destruktive i egen oppvekst (foreldre som ikke taklet sorg, prestasjonsangst osv).

Disse strategiene er som oftest selvdestruktive – som barne- og familieterapi viser oss – og inngår i forholdene med andre i en voksens liv.

Dette bør man være ganske bevisst om når man inngår som voksen inn i et profesjonelt forhold med et barn, en mye svakere og sårbart part, ikke minst fordi dette kommer til å påvirke mye den relasjonen, og kommer til å være en del av modell vedkommende representerer for barnet.

 

«Refleksjon» bør integreres i en «selvstendig» del av et fag(område) à la «lære om barnet og pedagogen som individer som danner seg i forhold med hverandre».

Sammen med pedagogikk.

Share →