20131114-183409.jpg
En gylden anledning for refleksjon, leverandørkonferansen i går i Tromsø!

Der hørte vi at staten Norge kjøper hvert år for 400 mld (!!) og stort sett av dagens og gårsdagens teknologi.
Der hørte vi at så lenge kriteriet prisen veier mer enn 50% i anbudsammenheng kan vi ikke forsikre oss kvalitet.

For kvalitet går nemlig hånd i hånd med prisen: prisen man betaler dem som har produsert den goden, og alle de andre som tok den dit du er, samt prisen på råvarer.

Billig betyr dermed som regel urettferdig. For noen i alle fall.

Men hva når man betaler det man blir bedt uten å prute, og prisen er eller ikke billig, men kvalitet på produktet et skitt for å si det mildt?

Det som er avbildet her oppe er det jeg måtte venne meg til, siden jeg flyttet fra Tromsø til midt Troms. Råtne frukter og visne grønnsaker, i et forøvrig minimalt utvalg.

I dette holder bygde-Norge jeg har nå levd i i to år ikke engang minimumskrav på anstendighet.

Kan innovasjon også bety at folk slutter å godta noe sånt?
At folk slutter å tåle at alt som ikke er poteter, gulrøtter, kålrot eller jordbær kan være av en slik kvalitet at enhver forretningsperson med yrkesstolthet aldri ville fått inn i sin butikk?

Tagged with →  
Share →