Me

Jeg synes det er kjempeviktig å presentere meg for alle de andre involvert i min jobb, både kollegaer og foresatte, som – til forskjell fra barna – ikke har anledning til å kjenne meg før det er gått en lang lang stund. Det berømte samarbeidet mellom familien og barnehage fullføres neppe ved noen få minutters meningsutveksling ved henting og levering, og kjennskap til kollegaer utvikles neppe gjennom avdelingsmøter. Det er også viktig å publisere egen arbeidsfilosofi, og ikke minst egen livsfilosofi, når man er i ferd med å starte nye forhold med nye mennesker der samarbeid er ønsket mål. Det er umulig å arbeide sammen mot et felles mål, om man utelukkende er klar over målet, og ignorerer alt – eller er taus – om prosessen.

Jeg:

  • er ærlig og vitebegjærlig
  • er opptatt av kommunikasjon, eksplisitt og implisitt, språklig og visuell, både som budskapformidling, virkemiddel til relasjondannelse, beslutningstaking, og problemløsning
  • liker kunnskapsformidling, og trives som lærer for både unge og eldre
  • kommer lett i kontakt med folk
  • er teknisk bevisst
    og
  • data- og teknologiinteressert
Når jeg har med dine barn å gjøre, synes jeg at alt jeg gjør er viktig for deg som foresatt, og det blir lite av mitt private liv som ikke skal kunne tåle å være offentlig: Det jeg er som privat person, forteller mye om det jeg er som fagperson.
De som mener de kan holde disse to deler av seg selv adskilt, lyver bevisst eller vet ikke bedre.
 
Jeg startet for flere år siden å interessere meg til Reggio Emilia.
 
Deretter traff jeg Jesper Juuls filosofi om et kompetent barn.
 
Jeg finner begge forfriskende og veldig sunne.
 
For en lang stund siden kom jeg på mitt konsept om

vindebrua og speilet

«En pedagog skal etter min mening virke som en vindebru, som strekker seg mellom barna og de voksnes verden. For å gjøre det, skal man være et speil, der barn kan se en så ekte og sunn som overhodet mulig modell av virkelighet, og kjenne seg igjen i den»
 
 
Det er slett ikke lett å forene de to sistnevnte hensikter: Er man ekte, kommer man nødvendigvis også med alt det destruktive som vi alle har i vår bagasje av uvaner og ”uløste saker” med seg selv, med våre nære, og med livet.
Når interaksjonen med barna (og kollegaer) ”styres” av det, blir man fort en modell som ikke lenger er sunn.
 
Om jeg som pedagog har selv det veldig vanskelig å akseptere det når jeg tar feil i relasjonen med barn (selverkjennelse, på fagspråk), hvilken sjanse har et barn å kjenne seg igjen i en slik modell, når barnet tar feil så ofte? Man er ikke ufeilbar i natur, og kan derfor ikke unngå å begå feil. Dette er i seg selv god lærdom for fremtidige voksne. Jeg kan imidlertid bli mer og mer bevisst på dette, innrømme det når feil forekommer, og gjøre min tause kompetanse om til gjenstand for felles diskusjon.

 

verdiene

Disse er grunnleggende, ufravikelige verdiene jeg alltid har klare for meg:
  • Barn er kompetente forbrukere av sine omgivelser (med hundrevis av forsknings­arbeider som bekrefter det). De skal behandles som sådan.
  • Ansvaret for forholdets kvalitet (mao. for prosessen som fører til et resultat) ligger hos voksne, som i forholdet med barn besitter makten.  En skal da være bestandig bevisst på når sin destruktive atferd kommer inn i bildet i form av gamle vaner, maktmisbruk og lignende.
  • Prosessen som fører til et resultat teller mye mer enn resultatet. I de syv timer voksne jobber i barnehagen, virker de som modell som barn lever etter. Moroen, tryggheten, anerkjennelsen, omsorgen, og interessen, eller frykten, likegyldigheten, irritasjonen, og bedrevitenen barn opplever mens de eksempelvis spiser sin måltid, er flere størrelser viktigere enn om de ”sitter pent”.

Berit Bae skrevde om voksnes definisjonsmakt: makten til å definere konfliktens verdighet. Jeg strekker hennes definisjon litt lengre, og mener at voksne har makten til å definere verdighet til barnets opplevelse. Jeg forventer derfor av dem som jobber i en barnehage at de ønsker til enhver tid å opptre med

  • anerkjennelse, oppfattet som aksept og forståelse for det at barnets opplevelse (fortolkning) av virkelighet er like valid og har samme verdi som den voksnes. For å sitere Jesper Juul «[når] atferd og verdier ikke henger sammen, kan jeg uten store problemer tilgi foreldre, som ikke får lønn for å tenke seg om. Når fagfolk begynner på samme måte, er det slutt på min tålmodighet».

Om barn er kompetente, betyr det at de responderer til miljøet med et kompetent signal, som voksne skal da forholde seg til. Medvirkning, integritet, og selvfølelse skal være ledsagere i dette forholdet. Integritet betyr i denne sammenheng, blant annet mulighet til å:

  • si ja til seg selv, og dermed nei til andre, voksne inkludert
  • stå for sine meninger, uansett om voksnes eller kameratenes tommel er opp eller ned
  • få bekreftet at det ikke er noe galt ved seg selv, når et barn riktig nok mener og tenker at voksne tar feil
  • vokse opp med bevissthet om at meninger kan endre seg på veien, og om at emosjoner er ”riktige” per definisjon.
Hovedverktøy i møte med barn bør være et spørsmål: «Hva vil du (oppnå) med det?»:
 
I det vanlige, blir dette en viktig oppfordring til videre undring, forskning og lek: De fantasifulle hypoteser, for å låne ord fra Reggio Emilia.
I konflikt, blir dette en måte å forsikre seg barnets aktive deltagelse i løsningsprosessen på.
Hvis en voksen kommer men en løsning uten først å oppfordre barn til det, eller irettesetter uten først å anskaffe seg videre opplysning om ”ulykkens forløp”, pålegger vedkommende bare sin egen fortolkning av hendelsen og virkelighet. Barn som ikke følger med, begynner å prate, eller leker sammen under en samlingsstund forteller ikke at de ikke er modne. De forteller at samlingsstunden ikke (lenger) er interessant, setter urealistiske krav til dem, eller er på en eller annen måte ikke (lenger) tilpasset deres behov. Barn som ikke vil sitte pent og ”stille” i en time ved lunsj, ser på klokka, og spør «Kor lenge er det til vi kan gå fra bordet?» sier bare at sånn ikke er riktig for dem.

dialogkultur

Jeg vil at barn skal lære en dialogkultur, en kultur der menneske er i kontakt med seg selv og kan derfor komme i (dir)ekte kontakt med hverandre, og lytter til hverandre og hverandres behov og unikhet. ”Prat som du har rett; lytt som du tar feil. Og handle deretter”. Samme dialog ønsker jeg med foreldre, som skal ha størst mulig innsikt i sine barns hverdag, like som i meg som person og samtalepartner.

lederskap

Som leder gir jeg reell medvirkningskraft til dem jeg jobber med: Jeg oppfordrer til å ta ansvar for prosjekter, og sørger for de rette forutsetninger for at de skal kunne gjøre det.
Jeg praktiserer og ønsker praktisert en kultur av fagpersonlig utvikling (som i Rammeplanen heter ”Refleksjoner over egne verdier og handlinger”) der alle råder alle om det de har observert utenfra, med felles hensikt.