Me

Om du er som de aller fleste av oss, velger du noe eller noen på grunn av et eller annet ubevisst som vekker din interesse, forbundet med din personlige historie. Det er det vi gjør og mest parten av tiden vet vi ikke engang at det er sånn.

Så det er egentlig ikke bare for at du skal velge mer rasjonelt.
Det er, som forøvrig hele bloggen, fordi jeg liker det.

Det jeg er som privat person, forteller mye om det jeg er som fagperson.
De som mener de kan holde disse to deler av seg selv adskilt, lyver bevisst eller vet ikke bedre.
 

Jeg:

  • er ærlig og vitebegjærlig
  • er opptatt av kommunikasjon, eksplisitt og implisitt, språklig og visuell, både som budskapformidling, virkemiddel til relasjondannelse, beslutningstaking, og problemløsning
  • liker kunnskapsformidling, og trives som lærer for både unge og eldre
  • kommer lett i kontakt med folk
  • er teknisk bevisst
    og
  • data- og teknologiinteressert
Jeg startet for flere år siden å interessere meg til Reggio Emilia.
Deretter traff jeg Jesper Juuls filosofi om et kompetent barn.
Jeg finner begge forfriskende og veldig sunne.
 
For en lang stund siden kom jeg på mitt konsept om

vindebrua og speilet

«Jeg vil virke som en vindebru, som leder deg over trøbler, til din ønskede virkelighet. For å gjøre det, skal jeg være et speil, der du kan se en så ekte og sunn som overhodet mulig modell av virkelighet jeg preker om, og kjenne deg igjen i den»
 
 
Det er slett ikke lett å forene de to sistnevnte hensikter: Er man ekte, kommer man nødvendigvis også med alt det destruktive som vi alle har i vår bagasje av uvaner og ”uløste saker” med seg selv, med våre nære, og med livet.
Når interaksjonen med andre ”styres” av det, blir man fort en modell som ikke lenger er sunn.
 
Om lederen selv har det veldig vanskelig å akseptere det når han tar feil i relasjonen med andre (selverkjennelse, på fagspråk), hvilken sjanse har andre å kjenne seg igjen i en slik modell? Vi tar feil så ofte! Man er ikke ufeilbar i natur, og kan derfor ikke unngå å begå feil. Dette er i seg selv god lærdom. Vi kan imidlertid bli mer og mer bevisst på dette, innrømme det når feil forekommer, og gjøre vår tause kompetanse om til gjenstand for felles diskusjon.

 

verdiene

Disse er grunnleggende, ufravikelige verdiene jeg alltid har klare for meg:
  • Barn blir født kompetente forbrukere av sine omgivelser, med umettelig vitebegjær, og nesten ubetinget samarbeidsevne. Når arbeidsmiljøets største utfordring er derimot engasjement og samarbeid mellom og med arbeidstakere, noe alvorlig galt må ha skjedd langs livets vei.
  • Ansvaret for forholdets kvalitet (mao. for prosessen som fører til et resultat) ligger hos de som i forholdet besitter makten.  En skal da være bestandig bevisst på når sin destruktive atferd kommer inn i bildet i form av gamle vaner, maktmisbruk og lignende.
  • Prosessen som fører til et resultat teller mye mer enn resultatet. Som regel er det det beste resultat selv.
  • Anerkjennelse. En av menneskers sterkeste indre driv og motivasjon er behovet for å føle, kjenne, vite, og høre at man er viktig for (no)en annen. Dette behovet skal tilfredsstilles.
  • Dialogkultur, der menneske er i kontakt med seg selv og kan derfor komme i (dir)ekte kontakt med hverandre, og lytter til hverandre og hverandres behov og unikhet. ”Prat som du har rett; lytt som du tar feil. Og handle deretter”.
  • Helsefremmende lederskap: Jeg oppfordrer alle til å ta ansvar i sine hender, og sørger for at de rette forutsetninger er på plass for at folk skal kunne gjøre det. Jeg praktiserer og ønsker praktisert en kultur av fagpersonlig kollegial refleksjon og samarbeid, der alle råder alle om det de har observert utenfra, med utvikling som felles hensikt.