Vi lyser ut Hågen til salgs.

Vi kjøpte den i juli 2011 fordi vi trodde vi hadde funnet drømmestedet vårt.
I dag er vi så skuffet at tanken om at det skal stå skrevet «Dyrøy» i fødselsattesten til vårt fjerde barn er irriterende. Termin er i slutten av april, så det er ikke sikkert at vi klarer å unngå det. 

Da vi kjøpte, startet vi med en gang arbeidet for å bygge våtrom, da familien hadde to småbarn, et i magen og et til planlagt, og huset kun hadde et lite servantbad, og et baderom med dusj i andre etasje.

Det var da vi fant at vindfangen var helt råtten: Noen hadde genialt nok lagt papp en meter ned i jorda, og brettet den horizontalt ut. Vi bygde vindfangen på nytt akkurat som originalen, og denne gangen la vi isolasjonspapp ned hele veien som det skal. 🙂

Huset har nå på denne måten 2011 standard-isolasjon på første etasje på oversida.

Vi gravde også en dreneringsgrøft på oversida av huset, der terrenget ble skåret ned for å få plass til bygget, utstyrt med dreneringsrør. Tau ble lagt gjennom, i tilfelle en eksepsjonelt ustabil vinter skulle føre til ekstra nedbør og såpass mye frost at drenering skulle måtte suppleres med varmekabel.
Vi har ikke opplevd en dråpe vann på bakken siden.

Samme dyktige folk som utførte dreneringsarbeid, flatet også ut et par mindre områder foran huset, to terrasser for at barna skulle ha et sted å sette trampolin eller spille fotball på, for hagen (og marka) er ellers litt skrått. (I den øverste plen, samles det noe vann, noe som tilsier at man trenger litt drenering der også.)

Vi trodde den dag at vi ville bli eldre her. Gården ble kjøpt for at den skulle bli familiens slektsgård, stedet der alle barn og barnebarn kunne gjenforenes i juletida eller om sommer, og stedet for familiemedlemmer som skulle ha behov for fred og ro. Vi påkostet den med det som gjorde den til vår.

Vi er begge enebarn, og vi ville noe annerledes for vår familie: et sted med mye plass rundt, rolig tempo, gode naboer.

Plass, har gården 277000 m2 av; tempo er av nød rolig, for nærmeste «ektisk» sted (Finnsnes) er halvannen times kjøring herfra, så det er ikke at man kan kjøre dit enn på lørdag. 😀
Naboer er fantastiske: ikke bare snille, og omsorgsfulle, men også interessante. Et virkelig bidrag til personlig utvikling; det vi gruer oss til å miste.

Så, hvorfor flytter vi?

For vi kom hit ved å følge en drøm om den lærende kommune som hadde kvalitet i tjenestene sine og livskvalitet til sine innbyggere på toppen av sin prioriteringsliste, og etter neppe halvannet år begynte det å vises et annet ansikt til Dyrøy: En kommunen som er veldig flink til å lage «intensjonserklæringer», altså flotte værebegreper, og mange fine ord om fine planer, som det er helt greit om de utsettes i det ubestemte…

Mye interesse, initiativ, og innovative tanker utad: rekrutteringskampanjer, som den som brakte oss hit fra Tromsø; ambisjoner om nasjonal plassering på kartet, og om regional involvering.

Innovasjon er imidlertid noe som skal skje i hverdagen, først og fremst i møte med sine medarbeidere og sine innbyggere, altså dem som allerede bor og jobber her. Her savnes de ovennevnte fine planer, og utsettelsen merkes mest… En alvorlig sårbarhet som mange dyktige medarbeidere ikke oppveier bestandig…
Det er dessuten liksom ikke kult eller nyttig, i Dyrøy, å peke på det som i Dyrøy ikke funker…

Vi finner dette ikke akkurat noe lovende atmosfære for danningsmiljøet til våre barn, eller for det sted der vi skulle bli gammel.