Folk (til og med (inkompetente) fagfolk) har begynt å bruke ordet ‘konsekvens‘ som mildere versjon av ordet ‘straff’.
Jeg tolker det som et tegn på forlegenhet for en uvitende og direkte ødeleggende del av den gamle pedagogikk, straff pedagogikk nettopp.

Konsekvens er ikke straff.
En konsekvens er noe som følger direkte ut av det du gjør: Kjører du for fort, og mister kontroll av bilen, er det en konsekvens. Straff er noe jeg ilegger deg for noe du  har gjort: Kjører du for fort, og får bot, er det straff.

BIIIG difference!

Har du hengt rundt i våtrommet, og det ble for sent for å leke i stua før vi drar, får du ikke leke, nettopp fordi du ble for sent. Jeg har ingenting med det å gjøre.

Har du vært innmari uøflig med din søster når hun tok en bolle til deg fra kjøkkenet, får du bli uten  bolle, fordi jeg tar din fra deg. Det er en straff, som jeg bestemmer du skal ilegges.

Det er også en urelevant og ikke proporsjonell straff: En mer SMART en kunne ha vært å få deg til å gjøre det samme som søstra di gjorde for deg med velvilje, og ta popkorn, boller, vann, eller hva, til de andre som ser på filmen; i en uke, for eksempel.

Er det direkte konsekvens av at du har vært uøflig at du ikke kan spise en bolle? Nei!
Det er direkte konsekvens av at jeg har makta og kan bestemme over deg.

Jeg tror vi har kommet til ett trekk ved straff: Det er straff når relasjonens makthaver kan i stedet velge å si – «Jeg tilgir deg».

Har du spist popkornet ditt mens du ventet på at filmen startet på hjemmekino, blir du uten popkorn under filmen.
Er det en konsekvens av noe du gjorde? Ja, klart det er!

Du spør om å få mer popkorn, det er  mer av det i kjøkkenskapet, og det finnes ingen helsemessige årsak for at du ikke kan få en annen «porsjon».

Hva om jeg ikke har lyst til å gjøre det? Er det straff om du ikke får?
«Jo, kjære, du kunne gjerne få én til, men jeg har ikke lyst nå til å lage mer popkorn. Det blir en annen gang!»
Nei, jeg mener dette ikke er straff. Dette er presist når du tar vare på dine egne grenser.

Hva  med «Nei! Du skulle jo spart det til filmen som avtalt. Vi ble enig om det, og nå må du bli uten popkorn»?
Jeg tror vi har kommet til et annet trekk ved straff: Min vilje til bevisst å anvende en «konsekvens»  til å «lære deg» om rett og galt, ansvar, respekt for avtaler, osv.
Som Jesper Juul sier, «uansett om foreldrene bygger sine forhold til barnet på makt eller likeverdighet, har de samme mål: å gi barnet et godt liv etter den malestokken de tror på».

Så…

Hva er det som er farlig med misbruk av ordet ‘konsekvens’ som utsagnet «etter første korreks, blir det konsekvens» klart er et eksempel av (reelt eksempel, fra min datters SFO)?

Det er viktig å kalle en spade for en spade og en straff for en straff, ikke minst fordi det minner oss om at det vi driver med er frukt av vår vilje og ikke noe som skjer naturlig, av seg selv. Viljestyrt atferd kan være diskuterbar, kritikkverdig, til og med direkte feilaktig. En konsekvens er verken riktig eller uriktig; den bare medfølger.

Kall en straff for «konsekvens», og du har (bevisst?) visket ansvaret ditt ut av likningen.

Liker du ikke ordet ‘straff’, da bør du ikke heller like tanken bak ordet, og du bør i alle fall bli først klar over hvordan du vil ta tilbake ansvaret for forholdet.