Kjære personalet i barnehage, du gjør ikke din jobb:

• når du ikke kan si noe om hva mine barna har gjort i løpet av hele dagen
• når du bestemmer over noe, eller endrer på bestemmelser uten å gi meg min lovfaste rett til medvirkning først, eller verre når du hindrer eller motstår min avgjøringsmyndighet over mine barn
• når du svarer noe som klart ikke stemmer, uten å sjekke
• når du ikke kan svare faglig eller saklig på noe
• når du ikke vet hva din sjef, kollega eller styrer har bestemt, avtalt eller fått beskjed om

Dette har du som enkelt ansatt et klart og ufravikelig ansvar for, for du kunne vel opptre mye mer profesjonelt av egen maskin.
Ditt ansvar er imidlertid minimalt, og begrenser seg til at du i løpet av de mange år du har vært ansatt eller vikar der, ikke har gjort eller krevd gjort noe med dette.
Det resterende primære ansvaret ligger hos alle dine ledere i barnehage, fra kommunestyret som barnehageeier, ned til den enkelte avdelingsleder, med eller uten formell pedagogisk utdanning.

Hva er det som denne barnehage ikke gjør?
Praktisk talt, alt det grunnleggende som barnehageloven forventer en barnehage skal gjøre.

Om barn som subjekt
 "Hvis nye syn skal kunne realiseres i praktisk pedagogisk arbeid i barnehage, er det viktig med bevisstgjøring rundt fagkunnskap og personlige holdninger."
Berit Bae

Om observasjonsmetoden
 "Får å få innsyn i barns sosiale prosesser må en være der de leker."
 Mai Britt Helgesen

"For å se på ens egen praksis ma man se på hva som tilbys barna i deres hverdag."
 Ditte Dalum Christoffersen
 (Mobbing i barnehagen, ss. 77 og 113)

Denne barnehage har ingen observasjons- ellere refleksjonsapparat.

Jeg har spurt direkte om det, og utfordret både rådmannen, enhetslederen og styreren i barnehagen til å produsere det for meg, men ingen svarer. De svarer ikke fordi de har ingenting å svare med.

For å støtte mitt barns danning, må barnehage anvende pedagogisk arbeid.
For å tilpasse det pedagogiske arbeid, vurderere danningsnivå og -omfanget, må man observere barnet.
Regelmessig, over tid, grundig, og med kunnskap om hva man skal se etter.

Observasjoner er ikke det samme som å se på.
Vi alle ser det som skjer rundt, men vi glemmer det meste. Det vi ser og glemmer bidrar derimot til å feste en slags magefølelse. Det er presist den magefølelse som er opphavet til fordommer og skjev vurdering.
Det er bla. derfor profesjonelle yrkesutøvere har plikt til å observere, altså registrere det som foregår.
Observasjoner lagret i et apparat, blir i etterkant brukt som “data» for å støtte egen vurdering av barnets utvikling.
Idet mennesker tar feil, har barnehage også plikt til refleksjon. Faglig refleksjon.
Det vil si at flere setter frem egne observasjoner, og alle diskuterer om dem og om hverandres praksis. Det heter kollegial refleksjon. Når observasjoner fra flere ansatte er like, må man spørre seg om de representerer virkelighet eller et eller annet i konteksten som forårsaker homogenitet i dem. Når observasjoner fra flere ansatte er forskjellig fra hverandre, er man nødt til å tenke på hva som kan forene dem eller som kan forklare forskjellen. Det er uvurderlig prosess ikke minst for å forstå egne fortolkninger.

Du kan ikke diskutere andres observasjoner om du ikke har dine egne å støtte deg til.

Jeg vet at det ikke finnes et observasjonsapparat i vår barnehage.
Jeg vet at du, enkelt ansatt, aldri har blitt instruert i dette nivå av bevissthet.

Jeg vet det ut av at du ikke klarer å gjenfortelle noen observasjoner, eller den etterfølgende refleksjon.

Av dere, er det antakeligvis noen som aldri engang har tenkt at dette er minimumskrav for en barnehage.
Det er noen nydelige tanter i denne barnehage, omsorgsfulle og snille i en til en-forhold med barn.
En utdanningsinstitusjon skal imidlertid drives med kompetanse i å støtte barns danning.
Det er enormt mye mer enn det å være omsorgsfull og snill.
Det betyr at du ikke bare skal vite det du kommer til å si og gjøre i møte med et barn som for eks. opplever en ubalanse eller en sterk emosjon, men også hvorfor. Fordi det du sier eller gjør gjenspeiler verdier som du skal være bevisst på. Fordi det du sier og gjør setter spor for barnets danning. Det gjør det uansett om du er klar over det eller ei. For barnet gjør det det.
Hvordan støtter det du sier eller gjør individets grense, selvrespekt, integritet og unikhet?
Hvordan vet du at det du gjør, egentlig støtter barnets danning, om du ikke har reflektert på det med andre?

Denne barnehage kan ikke vise til noe som tyder på at de har et felles verdigrunnlaget, og et apparat for fortløpende refleksjon om deres praksis.

For det, har alle dine ledere, inkludert kommunestyret som barnehageeier, ansvaret. Både overfor meg som ikke mottar en anstendig tjeneste, og overfor deg som ikke blir satt i stand til å yte den.

I denne barnehage har det bestandig, for alle de fire år vi nå har hatt barn der, vært umulig å få vite hva som har skjedd i løpet av dagen med våre barn, med mindre vi treffer enkelte av dere.
Dette er poenget: En faglig forsvarlig praksis kan og skal ikke basere seg på enkelte dyktige medarbeidere. Det skal i stedet være nettop det: en praksis, felles, for alle.

Det et noen som er kompetent og det merkes med en gang når vedkommende kommer tilbake på scenen. Barnehagen bør sørge for at kvalitet blir regelen, og ikke unntak.

Om du jobber med et apparat som beskrevet ovenfor, da har du observert mine barn ofte og i mange forskjellige situasjoner.

Hvordan kan det være at du ikke kan gjengi det du har observert, når jeg henter dem?
Bare for at det skal være klart:
Om du har observert mine barn og ikke bare sett dem, da er du ikke bare i stand til, men du ønsker å dele med meg det du har observert.
Dette er ikke det samme som å si «Han har lekt med Ola».
Dette betyr å si noe mer i duren «Han har idag for første gang klart samtidig å si nei til Ola og finne en ny måte å leke med ham. Det var magisk å se ham vokse i det øyeblikket». «Nei, alt var greit!» er ikke et svar i samsvar med Rammeplanen.

Denne barnehage har lite, om noe, respekt for medvirkningsrett til både oss foreldre og barn.

Denne barnehage ser ut til å ha glemt at lovgiveren har valgt å starte lovteksten ved å si at barnehagens virksomhet skal være i nær forståelse og i samarbeid med barnas hjem.
Lovgiveren har mao. sagt klart og tydelig i hvilken retning og fra hvilken part samarbeid skal starte.
I vår barnehage er derimot regelen at barnehagen informerer foreldre om noe barnehagen har bestemt.

Du gjør ikke din jobb og det er urovekkende at du som pedagog skal skyve bort konflikter ved, f. eks., å forby medbringing av leker fra hjemmet «for nå er det mange konflikter», eller ved å avvise bruk av matpakke til måltider «fordi andre barn vil da også ha matpakken».
Du gjør ikke din jobb når du plutselig informerer meg en dag om at «Vi serverer ikke lenger medbrakt peanøttsmør eller Jalsberg til dine barn. Du bør komme med matpakke om du vil at de skal spise det».
Ikke bare bør du bestemme deg om hva du klarer å håndtere av konflikter, men også om hva fra dag til dag er i din mening kilde til dem.
Pedagoger bør i stedet utnytte enhver anledning til å modellære om konflikter, og til å gjøre dem om til kjennskap og respekt for egne og andres grenser, og glede for mangfoldet, og dermet forskjellige behov og ønsker ved forskjellige barn.
Ovennevnte eksempler er meget diskuterbare avgjørelser, og du gjør i alle fall ikke din jobb når du tar slike avgjørelser selv, og henger en lapp på døra undertegnet av «Slottedamene», istedenfor å informere oss foreldre om utfordringene du finner på jobb, og be oss om å samarbeide om det.

Du gjør ikke din jobb når du vil at barnet mitt skal ha bleier på seg «for det er mer praktisk å skifte på ham ute i bhg», når jeg har fortalt deg (mens du burde ha observert det selv) at han for lenge siden har begynt å bruke doen, har utviklet den vanlige sjenanse for publikum ved fysiologiske funksjoner, og ønsker ikke unødvendig manipulering. Derfor bruker vi trusebleier på ham, som han kan håndtere selv.
Praktisitet skal vike for respekt og medvirkning.
Det er tross alt din jobb å legge til rette for hans utvikling. Du har ikke valgt å jobbe i en barnehage for å ha det praktisk.

Denne barnehage har ikke kommunikasjonsrutine.

Det er derfor beskjeder rekker ikke frem til foreldre, med mindre de som har generert beskjeden er selv til stedet ved henting.

Du gjør ikke din jobb når du ikke kan fortelle meg hvorfor mitt barn har en blåmerke: Ble hun så ekstatisk at hun mistet kontakten med virkelighet og slo seg, eller falte hun kanskje fra en drages rygg som hun holdte på med å ri?
Du gjør ikke din jobb når du ikke kan fortelle om det skal være tur eller ikke i morgen, for det gleder mitt barn seg mye til, og jeg ville gjerne delta i og fremheve den glede med god samvittighet uten frikt for at barnet skal bli skuffet i morgen.
Du gjør ikke din jobb når du ikke forteller meg om et prosjekt på forhånd; enda verre blir det når langtidsprosjekter hører til sjeldenhet i denne barnehage.
Du gjør ikke din jobb når de sparsomme kommentarer i ukesplanene, som kommer ut på tirsdag ettermiddag, for det meste gjelder eldre barn eller førskolebarn: Jeg har tre barn der, og det er ikke rettferdig at jeg rundt bordet skal måtte si til mitt yngste at han, han vet jeg ikke hva han kommer til å gjøre.
Du gjør ikke din jobb når du ikke tar ansvar og uoppfordret sørger for å hente inn informasjon jeg ber om, og tvert imot svarer med et eller annet som ofte viser seg å være ganske annerledes enn det kollegaen din kommer til å si.

Jeg har mistet mine barn i de årene de har vært hos deg, barnehage. De har forsvunnet fra mitt liv i flere timer hver dag, og det skal ikke være sånn.

Allikevel kunne du plutselig komme ut med en hel sirkel full av skraverte felt. Hvor i all verden fikk du alt det der med deg? Kunne du ikke da dele litt med meg underveis?