Norge er et land som jeg har valgt for det ga meg respekt for personer og regler som jeg kunne glemme i mitt hjemland.

Norge er imidlertid et land der de som «bor» i tjenesteveien, uansett nummer,  kan gjøre nærmest sagt alle de feil de vil, et så elendig arbeid som de vil, og tjenesteveien skal allikevel beskytte dem fra reprimande, varsel, oppsigelse, og selvsagt straff.

Dette undergraver alvorligt det norske samfunnets helse.

Folk i Norge er fornøyd med at makthavere og myndigheter av alle sorter legger seg flat, beklager, eller bare er uenig.

Det bør ikke være slik.

Har man makt, har man ansvaret for kvalitet i forholdet med innbyggerne og tjenestemottakerne.

Har man sviktet, bør det å beklage ikke være nok.

Den sviktede bør ha rett på kompensasjon i den grad som jevner uretten med den opprinnelige retten de skulle ha hatt, inkludert alle ulemper forårsaket av feilen.

Svikteren bør straffes, proporsjonelt med alvorlighets grad av svikten, og jeg strekker meg til å si «uansett god vilje eller ikke»: Man skal jo måtte kunne kreve et minimum grad av ufeilbarlighet i offentlig forvaltning, som logisk utledning ut fra anstendig forsvarlig arbeid.

DU kan med andre ord ikke være dummere, sløvere, eller mer uryddig enn en viss grad om du ønsker å forvalte offentlig makt og penger.

Den offentlige ansatte skal ha kunnskap om reglene som gjelder i utøvelsen av eget ansvar, og skjønn skulle alltid kreves utøvet til innbyggerens og ikke administrasjonens fordel.