Jeg oppfatter denne nye rammeplanen som produkt av en intensjon til å forsikre mindre varierende kvalitet, og frykter dessverre at den ikke lykkes med det, for selve minimum av kvalitet skal allikevel være avhengig av at barnehageeieren bestemmer i dens favor. Så lenge barnehageeieren skal ha økonomiske insentiver for mindre kvalitet, og kundene, oss foreldre, ikke skal øke krav på kvalitet og samsvar med rammeplanen, har en ny forskrift, selv om mer normerende i ordlegging, utelukkende effekt som veileder.

Grunnlag

Selv om jeg leste meg opp til en master i psykologi, kom jeg tilbake på skolebenken på grunn av min interesse for barnehage, og av en stor tro på at sektoren desperat trenger flerfaglig kompetanse.

Jeg har jobbet som vikar i 5 barnehager i Oslo i årene 2000-3 som assistent, og i en barnehage i Tromsø i året 2008 som avdelingsleder. Denne barnehage var i en gruppe av 5 kommunale barnehager, og i fellesmøtene møtte jeg derfor samtlige kommunale barnehager flere ganger.

Jeg har da kunnet høre og erfare opp til flere titalls barnehager mht policy og praksis.

Jeg er far til 5. 4 av mine barn har gått i alt sammen 3 barnehager. For en av disse har jeg jobbet som samfunnsutvikler ifm den nasjonale programmen Samanom.

I (møte med) samtlige ovennevnte barnehager, med unntak av én av dem, har jeg erfart alle gjengangere i fagfeltets fora og tidskrifter:

• en uforventet stor mangel på kompetanse (heter varierende kvalitet i mer sjenerøse ord)
• ekstremt lite observasjon, både tilfedig og strukturert
• tilnærmet null refleksjon knyttet til det daglige
• lite bevissthet hos personalet
• på et konkret plan, fraværende informasjon utad ved henting og levering, noe som skulle derimot forsikre den fortløpende dialog med hjemmet som er nødvendig til samarbeid.

I den siste barnehagen, var jeg kommunal ansatt, prosjektleder ansvarlig for samfunnsutvikling og kompetanseheving (også) i den eneste barnehage som den lille bygde på 1200 mennesker har.

Som del av min jobb, har jeg først bevisstgjort både barnehageledelsen, og samtlige av barnehage-personalet, samt kommunestyret om at barnehagen var drevet i stor dissonans med rammeplanen; da barnehagen har reagert med motstand og angrep, har jeg varslet skriftlig kommunen som barnehageeieren; deretter har jeg nådd ut til folk flest om forholdene, både under foreldremøter, og ut i sosiale medier.

Ingenting av dette har vært nok for at barnehagen har endret sin praksis.

I virkelighet var barnehagen mye mer liknende en parkeringsplass for barn, enn det som samfunnsmandatet beskriver.

Foreldrene var delvis fornøyd med det, delvis for oppgitt for å kreve noe bedre, delvis for innblandet i nære, livslange, eller familliære relasjoner med personalet eller folkevalgte for å kunne gjøre noe med det. De få som klaget, ble enten oversett eller møtt med usaklig bortforklaring.

Fylkesmannen førte tilsyn, men hadde ikke myndighet enn på det formelle, ikke på virksomhetens innhold.

Jeg er veldig klar over begrensninger ved anekdotisk kunnskap.

Hvor mange slike bygder med slike omstendigheter finnes imidlertid i Norge?

Uttalelse

Denne nye rammeplanen beskytter ikke barnehage-Norge fra varierende kvalitet.

Denne nye ordlegging gir imidlertid foresatte mulighet til å kreve endring i praksis noe mer enn det som nåværende rammeplanen gjør.

Dette fordi den går mer inn i detaljene for barnehagepraksis: Det er mange “skal”, som mange har reagert til.
Hele 235 av dem teller søkefunksjonen på min datamaskin, ka. 185 i nåværende rammeplanen.

Skal som finnes i 1. Barnehagens verdigrunnlag, under Mangfold og gjensidig respekt. s. 4 og 5; under Bærekraftig utvikling, s. 5; under Livmestring og helse, s. 5 og 6; og i 2. Barns medvirkning. Alle henviser mer konkret til hva som forventes.

Det samme med skal under samarbeid mellom hjem, og barnehage i “skal barnehagen legge til rette for at foreldrene og barnehagen jevnlig (min kursiv, jeg ville heve tidsfaktor her) kan utveksle observasjoner og vurderinger knyttet til enkeltbarnets helse, trivsel, erfaringer, utvikling og læring. Barnehagen skal begrunne sine vurderinger (jfr. ovenfor) overfor foreldrene og ta hensyn til foreldrenes synspunkter. Samarbeidet skal sikre at foreldrene får innflytelse på den individuelle tilretteleggingen av tilbudet.“

Egentlig ville jeg her hatt noe enda sterkere, som f. eks. at «personalet i en barnehage skal kunne fortelle om minst én observasjon utført på barnet, hver gang barnet blir hentet.»

For hvem vil ha et barn i en barnehage som aldri har “sett” barnet i løpet av hele dagen?

Det er fult mulig å har rutiner for å registrere et lite gullkorn om hvert barn, hver dag, og evt. videreføre det til senvakta samme dag, for deretter å slette det. Med eller uten teknologi.

Alt som står i punktlista under 4. Barnehagens arbeidsmåter gir presise beskrivelser av kvalitet i praksisen.
“Personalet skal jevnlig vurdere om valg av arbeidsmåter bidrar til å realisere intensjonene i rammeplanen” er en sterk indikasjon på at barnehagen skal legge til rette for at hele personalet skal reflektere på sin og andres praksis kontinuerlig. 

Skal-ene under Barnehagens digitale praksis burde forresten kunne endelig føre det digitale inn i alle barnehager som ikke ennå har tort å gjøre noe med det.

Det blir naturlig å knyte 4. paragraf /kapittel med det som kommer senere under 7. Barnehagen som pedagogisk virksomhet, der det endelig står klart og tydelig at barnehageen er en virksomhet som skal vurderes. Jevnlig. At arbeidet skal beskrives, analyseres og fortolkes ut fra barnehagens planer, barnehageloven og rammeplanen og at det skal dokumenteres.

Sagt med andre ord, som også står der, at barnehage skal være en lærende organisasjon

Det er blitt mange reaksjoner fra fagmiljøet fordi denne nye forskriften tar vekk metodefriheten.

Jeg finner reaksjonen forståelige.

Nåværende rammeplan er i mine øyne et nydelig stykke lovgivning.

Fagpersoner som tar utgangspunkt i den, kan utøve eksemplarisk kvalitet, og mange gjør det.

Disse trenger verken forskriftens bør eller skal, for å jobbe på sitt beste.
Disse vet for eksempel at verdiene i såkalt frilek er knyttet til barnets egen bearbeiding av modeller de har fått bla. under lek med en voksen, og slett ikke til mulighet til å sende personalet til pause eller møter.

Det er imidlertid urealistisk å ønske en forskrift som utelukkende åpner for mulighet, uten samtidig å definere tydelige krav som skal respekteres: En normativ forskrift finnes også fordi ikke alle gjør alltid sitt best for å iverksette et beskrivende mandat. Hadde det ikke vært slik, kunne vi ha gjort uten forskrifter.

Forskriften har f.eks. ikke hindret fagfolk fra å bidra til eller fra å være med på et system som tillater varierende kvalitet, lik som den ikke hindret personalet i den barnehage der jeg jobbet som konsulent fra å ta i mot 4 ipad, og la dem ligge i skuffene, boikotte all kursing og møtevirksomhet om digital kompetanse, eller forsøke å trekke seg ut fra den samme program som de selv hadde søkt seg inn, i det øyeblikket prosjektet begynte å vise den ukulturen som barnehagen var preget av.

Flere “skal” bør kunne gi dem som skulle være så uheldige at de treffer fagfolk som ikke er like gode som mange andre er, noe å henvise til i sine klager. Forhåpentligvis skal det også gis mye sterkere myndighet til Fylkesmennene over barnehageeierne, også når det gjelder virksomhetens innhold og samsvar med rammeplanen.