Mens det er stor oppmerksomhet rundt profesjonens selvstendighet, stiller jeg bevisst dette spørsmål, fordi vi så lenge har for det meste truffet lite profesjonalitet.

Har vi vært uheldig? Hvor mange av oss «uheldige» er i så fall der ute? Er det fordi vi alltid har bodd i distrikt-Norge? Er jeg ut på bærtur?

Jeg klarer ikke å finne noe om dette i media.

Grunnlaget mitt?
Tre barn på barnetrinnet. Ett som trenger spesialundervisning. Tre fylker, fire skoler. Klasser på 9-16.

Min erfaring står i skjærende strid med aktuelle diskurser fremhevet i media omkring lærere som søker etter utvikling, er bekymret for kartleggingspress, kjemper for å hjelpe hver enkelt elev ubundet av metoder og praksis de mener er realitetsfjerne og tredd nedover hodet. Jeg leser om lærerne som lokalt ikke blir koblet på kompetanseutviklingsprosessen. Meget beklagelig, for eierskap kommer fra involvering, reell medvirkning og medbestemmelse.
Jeg leser om dagen om hårreisende prosent av ufaglærte på̊ skolen. Dette alene kan allikevel ikke forklare våre erfaringer, for det er allikevel en opplæringsansvarlig som skal være ansvarlig for at opplæringen skjer i linje med lovens forventninger.
Jeg leser om de mange utfordringene lærere møter, som tar krefter og ressurser fra det som enhver god lærer vil gjøre, nemlig å se og treffe hver elev der de er, og ledsage dem videre i faget og livet. Disse utfordringer varierer fra sosiale eksperimenter som kan like godt være drevet av personlige interesser for status eller penger, som av ren vitenskapelig ignoranse eller arroganse hos politikere og byråkrater, til skolemiljøer som vitner om utilstrekkelige, vrange, når ikke direkte dysfunksjonelle familiemiljøer som produserer unge mennesker med helt feil verdier eller prioriteringer. Fra lærertetthet, til grunnløse og datafjerne krav om fagkarakter for lærerutdanning, som hvem vet hvor mange av politikerne som støtter dem ville ha klart å innfri, samtidig som null reelt krav om fagkompetanse om eksempelvis empati, og ikke minst om egnethet med hensyn til mellommenneskelige relasjoner.
Nå har vi også sett en regjering som kommer inn med makt og tynt, usannsynlig grunnlag og tvinger lærerne ut av en mer enn legitim streik.

Jeg er klar over at drømmelærere funker kun (eller helt) sammen med drømmerektorer og drømmekommuner.
Det er en glede å lese i media hva noen dyktige lærere mener.
Virkeligheta som jeg og de tre (nå fire) av mine skolebarn har møtt så lenge er imidlertid langt fra nivået deres diskusjoner ligger på.

Vi lever to mareritt

• alle tre kan ikke mer enn en brøkdel av kompetansemålene for sin alder;
• det er ekstremt lite det vi klarer å få vite om hva barna gjør på skolen.

Klart at det finnes mange lærere og rektor som kan og gjør mye for skole-Norge og sine elever. Det må jo finnes.
Er det bare vi som fant en god del andre som gjør mye mindre?
Hvor mange der ute lever i stedet det samme eller liknende?
Hva kan vi gjøre med det? Fylkesmann og ombudsmann hjalp iallfall ikke oss.

Mareritt nr. 1: kvantitet og kvalitet

Min sjetteklassing f. eks. er kvikk å ta opp nye ting hjemme, pragmatisk og ryddig. Man ville tro barnet var ganske godt egnet til å lære på skolen. Derimot ser vi at barnet

• i likhet med sine søsken fortsatt teller selv om du spør om 8+7
• ikke kan gangetabellene
• ikke kan multiplikasjoner heller
• ikke kan stille opp divisjon
• har fattig ordforråd
• ikke kan leddsetninger
• ikke kan forklare regnestrategier
• ikke kan lærestrategier.

Verken dybdelæring eller overflatelæring er til stede.
Jeg mener det skyldes kvantitet (og dermed kvalitet) med arbeidet de gjør.

Åpenbart at det er viktig å jobbe for at den enkelte elev gleder seg til møtet med lærer og medelever.
Soleklart at det å kunne lære i eget tempo og gjennom “lek» er en fordel.
Uansett «innpakning», burde kvantitet og kvalitet imidlertid være til stede.

Jeg kan dessverre se resultatene, men eneste konkret målestokk jeg har for det de gjør på skole, er et par sider i ny og ne med tre-fire øvelser hver, fra de skolene som har valgt å gi hjemmelekser til mine. Mitt fag er psykologi. Siste gang jeg sjekket, var konsolidering direkte korrelert med kvantitet. Om det de gjør på skolen er i samme kvantitet, er det ikke noen overraskelse at min fjerdeklassing ikke kan tier-venner!

Mange diskusjoner foregår om kartlegging. Jo, smilefjes og sure fjes er diskutabelt redskap for vurdering, og iallfall ikke reell medvirkning. Ikke minst fordi spørsmålene mangler delen om forutsetningene. Lite realistisk å forvente seg fra barnetrinns barn svar som:

• «Jeg sier negative ting om skolen og undervisningen, som er fullstendig sanne, gitt hva skolen og læreren gjør». Smil.
• «Jeg sitter stille på plassen min, for det er det læreren min først sa til alle foreldre på foreldremøte, som om det var største oppnåelse eller verdi for oss». Sur.
• «Læreren liker meg; problemet er at han tror dette er nok for at jeg skal ha fullt utbytte av skolehverdag». Sur.

De hører best til en av de situasjonskomediene der skuespillere er åpenbart altfor unge for den manusinnlærte innsikt og språkbeherskelse de viser frem.

Jo, målepresset er ren ond.
Noe må man imidlertid kartlegge underveis, for å kunne gi formativ vurdering, og det ganske fortløpende: Nærhet i tid mellom innsats og tilbakemelding er direkte korrelert med læring.
Hva kan vi gjøre med det?

På slutt en stor takk til professor Thomas Dahl og Steffen Handal under kveldsseminar om NOU 2019:23, ny opplæringslov, i regi av Utdanningsforbundet, for å si at skole-Norge er tenkt rundt an normal elev, og lite er gjort som forsikrer at også de andre blir omfanget, og at tilpasset opplæring i den forstand at opplæringen skal tilpasses enhver elev enhver time, er noe som ikke finns i virkeligheta.

Mareritt n. 2: kommunikasjon skole-hjem sitt eget Catch 22

Ukeplaner annenhver uke, med en skje tilbakeblikk, samt eventuelt de to magre sidene fra «hjemmelekseskolene» var de eneste retter i denne slankedietten som skole-Norge har holdt oss på. Teoribøkene er ikke til å flyttes til og fra.
Å vite at «de har holdt med planetene» hjelper meg ikke når mine barn ikke sier hva de har lært om dem. Å legge ansvaret for å informere familien på et barnetrinns barn, lager en ond sirkel, der de som mest har behov for oppfølging ikke kan få den.
Kommunikasjon er nødvendig redskap for samarbeid med hjemmet, og det er skole som har ansvar for det.
Jeg kan ikke hjelpe mine barn om jeg ikke får vite hva de burde vite om de forbannede planeter. Heller ikke sjekke hvor mye de allerede vet, og dernest progresjon.

Er det så få av oss her ute som vil eller kan hjelpe sine barn, at (grunn)skole-Norge ikke legger til rette for at vi skal kunne gjøre det? Skal det være nok med en samtale hver tredje eller sjette måned?

Er det ellers en slags holdning både hos skolen og foreldre som sier at skole skal man la lærere bry seg om?

Ut fra min lille erfaring som medlem eller leder av FAU i disse årene ville det virkelig fortone seg slik.
Det er ikke vært et sted der jeg har vært i mitt norske liv, der jeg ikke har deltatt i styreverv. Jeg tror det er alles ansvar å bidra til forbedring og til å opprettholde det som allerede er bra. Skolene til mine barn ble ingen unntak.

I alle disse årene har jeg registrert at hovedholdningen blant foreldre er at representantskap er bare en meningsløs byrde, og at FAU engasjerer seg ikke i skolesaker men kaker, turer eller innsamling av penger til noe ekstra til skole/elever.
Få som har vært interessert i skolepolitikk e/o skolens policy, selv når noe av reglementet eller praksis klart var diskutabelt. De få av oss som åpnet munnen om dette, tiet etterhvert i en generell likegyldighet og vi endte ved å ta noen kamper alene.

På veldig norsk vis, har man mange ganger kommet til å diskutere, prinsipper og detaljer, ned til betegnelse av opplæringen, som om dette skulle klare å hindre de som er blitt godkjent i en profesjon, jo, men er dårlige utøvere av denne, fra å gjøre en jobb som lite har igjen av det sublime i profesjonalitet.

Er vi sikre at vi ønsker å la også slike lærere e/o skoleeiere være ansvarlige for sin egen utvikling?

Hva kan vi ellers gjøre med det?

Jeg har sendt dette til alle større landsdekkende media samt toppen av utdanningsforbundet.
Ingen har funnet dette interessant nok til å bli publisert eller til å svare.