Vi ankom vår nye kommune, der vi skulle bo i ett år.

Jeg hadde forberedt flyttinga i hele sommeren og jobbet tett med en skole for å gi barnet mitt et ideelt fagmiljø på skole. Ett av våre barn trengte spesped, og kom med et svært ferdigstilt hjelpeapparat, ferdig sakkyndigvurdert av PPT, og med StatPed som ekstrastøtte i det siste skoleåret, som bare ventet til å bli brukt.

En skole i tilflyttingskommunen allerede fra medio juli sa med en gang seg både villig og i stand til å gi barnet det ekstra som hen hadde behov for. Rektor gjentok dette i et møte med meg en gang vi flyttet dit.

De hadde et annet barn med akkurat samme utfordringer i samme trinnet som vårt barn skulle gå på, slik at de to kunne ble medelever i samme klassen, med samme opplegg som mitt, og en spesped som hadde fulgt det barnet opp allerede i ett skoleår.

Alt dette ble bortkastet for barnet ble av den nye kommunen tvunget inn i nærskolen.

Nærskolen ga med en gang  gjentatte og klare beskjeder om at midlene ikke strakk til å få endene til å møtes, og det var ikke rom for et barn som hadde flyttet lenge etter at budsjettfristen var utgått.

Holdningen hos rektor til den skoleskysstrengende, ikke-nærskolen var derimot følgende:

Den som vil, ser på problemet og ett sekund etterpå begynner å tenke på hvordan man løser det uløselige allikevel.

Vi klaget tvangsplasseringen til kommunen og Fylkesmannen (nå Statsforvalteren).

Den 4. oktober, tirsdag før høstferiene, hadde barnet allerede tapt hele 24 dager der 22 timer spesial undervisning skulle ha foregått.

Fylkesmannen ga kommunen medhold fordi de hadde skrevet at de hadde utøvet skjønn i sin vurdering uten videre å spesifisere hva dette skjønnet gikk ut på. Både kommune som skoleeier ved sin skolefaglige sjef, og klageinstansen Fylkesmannen unnlot å forklare hvordan «inkapasitet» til å utføre et tiltak sånn som de selv medga det skulle utføres, ikke skulle være avgjørende for å kunne flytte et barn til en skole der denne kapasitet eksisterte.

Kommunen utnyttet nærskoleprinsipp for å unngå krøll med skolebuss.

Rett til nærskole skal ikke være en tvang, og skal vike for barnets rett til sitt beste.

Disse er trekk ved dette prinsippet som er iboende i dets natur og dermed ufravikelig.
Det sosiale ved barnet og nærmiljøet, er for øvrig også ofte enten misbrukt eller misforstått.
Saken er så enkel som at nærmiljøet har tilnærmet null effekt på noen barn med visse utfordringer, for barnet oppretter noen ekte relasjoner med jevnaldrende etter likt sinne og ikke likt eller nært miljø.

Hvor mange ganger har nærskolen blitt brukt som unnskyldning for å nekte adgang til en skole som bedre var egnet til å ivareta barnets beste fordi dette ikke var økonomisk eller administrativt ønskelig for lokale makthavere?

Følgende er teksten, anonymisert, til klager til både kommunen og Fylkesmannen 

KLAGE PÅ VEDTAK OM SKOLEPLASSERING.

Ref. saksnummer 2016/33** Hammerfest

Vi klager på vedtak om skoleplassering, spesifikt på avslag på søknad om tilhørighet til *** skole for ***.

Barnet ble plassert på *** skole.
Hun begynte der den 31. august 2016.

Faren har den 13. september hatt møte med *** skole ved rektor, kontaktlærer, og en annen lærer. PPT var med med ved ***.

Rektor måtte forlate møtet før møtet tok slutten; kontaktlæreren kom med en drøy halvtimes forsinkelse fordi hun hadde glemt av møtet da hun var opptatt med å lage matteplannen for klassen, fordi mattelæreren er langtidssykemeldt i 100%; kontaktlæreren selv er langtidssykemeldt i 50%; den tredje læreren dukket aldri opp (sykemeldt?).
Faren lyktes under møtet ikke engang med å få vite hvem som skulle følge opp barnet i spesial undervisning.

Møtet med skolen ble skremmende.

Istedenfor å treffe folk som vil starte med å arbeide med et barn som i utgangspunkt har blitt frattatt rett til 4 timers ekstra undervisning siden starten av skoleåret 2016-2017, var de alle opptatt av å markere, bekrefte og understreke at de ikke hadde kapasitet til dette.
Alle fulgte med, og fikk med seg farens og PPTs forklaring om diagnosen, tiltakene, og samarbeid med familien som gjør det mulig å utnytte barnets tospråklighet. De kunne imidlertid ikke gjøre så mye av det fordi de manglet kapasitet, og dette i en langtids perspektiv. De kjører med 1,5 pedagoger ut av 3.

EN TIL EN-SPESIAL UNDERVISNING VAR PRAKTISK TALT UTELUKKET.
GRUPPENE SKULLE OMROKKERES FOR Å GI PLASSEN TIL BARNET.
VI SKULLE SNAKKES VIDERE ETTER HØSTFERIENE.

Den 4. oktober, tirsdag før høstferiene, skal barnet alt ha tapt hele 24 dager der 22 timer spesial undervisning kunne ha foregått.

BARNET SKULLE OBSERVERES I TO UKER.
Dette er ikke et barn som må utredes.
Dette er et barn som kommer med et svært ferdigstilt hjelpeapparat, ferdig sakkyndigvurdert av PPT, og med StatPed som ekstrastøtte i det siste skoleåret, som bare venter til å bli brukt, og alt dette blir bortkastet for hver dag som går. Fordi de vil observere.
Dette er et barn som gjerne kunne ha fått enkelt vedtak fra dag en.
Farens kontraforslag om å anvende tiltakets første to uker for å observere barnet mens man jobber med henne, ble ikke mottatt.

Det var det beste de kunne tilby. For en helomfattente tiltak måtte vi vente til neste skoleåret!!

Vi er klar over at skoleeieren ikke kan påberope seg mangel på kapasitet.
Vi er også smertefult klare over at det er lite problematisk å få det til å se bra ut på papiret.
Som foresatte og fagpersoner vet vi imidlertid at man får et enda verre resultat enn ellers, ved å tvinge frem handling fra dem som ikke er handlingsvillige i utgangspunkt.

Vi ønsker ikke at folk skal blir presset til å gjøre noe som de selv i utgangspunkt ikke ser mulighet til.

Den som vil, ser på problemet, og ett sekund etterpå begynner å tenke på hvordan man løser det uløselige allikevel.

En slik holdning har vi funnet ved rektor *** i *** skole. Sammen med god ekstra kapasitet, som hun selv påsto å ha, og som fikk henne til å si ifra at det ikke skulle by på problemer å få *** i deres tredje trinn.

Vedtaket nevner det sosiale som annet argument.

Barnet har bodd i 5 år på ei bygd på 1200 mennesker, og har gått i barnehage med samme barn som h*n gikk over til skolen med. Der hadde h*n mange muligheter til å bli venner med andre. H*n ble venn med en annen “forsiktig ***” i samme klassen. Punktum.
H*n hang stykkevis med sin søster ellers.

Det er presist samme situasjonen som har gjenskapt seg i Hammerfest, til tross for felles skolevei, og skolekamerater som naboer.

Barnet har dessuten allerede rapportert hjemme et par ganger om at “de andre ikke ville leke med meg”.

Vi har en skole som med en gang fra medio juli sa seg villig og i stand til å gi henne det ekstra som hun har behov for, og som gjentar dette i et møte med faren fredag i forleden uke.
Vi ber om at dette vurderes til barnets beste, og med tanke på realitet kontra formalitet.

Formalitet – selv om i orden – skaper ikke realiteten av seg selv.
Faren har siden truffet rektor av *** skole som kalte møtets avslutning for trasig, og som sa vi skulle få en skrift med det vi hadde blitt lovet.

Vi betviler ikke for et sekund god viljen hos noen av de aktørene i saken.
Vi har imidlertid heller ikke noe grunn til å betvile den gjentatte og klare beskjed om at midlene ikke strekker til å få endene til å møtes.
Ekstra midlene blir ikke tilført for nytt barn midt på skoleåret.
Ergo, de kan ikke finne opp det de solklart har sagt de ikke har.
Blir de tvunget til å gjøre det, er eneste løsningen det å pynte opp det de ikke har for at det skal se ut som om det er mer enn det det egentlig er.
Det er bare barnet som taper på dette.
Med vennlig hilsen

Svar til Fylkesmannen i Finnmark

deres ref. sak 2016/40** ark 6**.1

til Fylkesmannen i Finnmark

Hammerfest, 12.10.2016

Fylkesmannen i Finnmark, ut av

• at det skal legges vekt på subjektive forhold som angår elevenes behov for å definere nærskolen
• at barnets beste skal være grunnleggende hensyn i alle saker som berører barnet
• at barnets beste er mht klagen et tiltak som er organisert med tett oppfølging, tette delmål og justeringer, og tett kontakt med familie, ergo i en skole med god personalekapasitet
• at skolen ikke har kapasitet til slik organisering,

utleder at

barnets beste allikevel blir ivaretatt ved å nekte tilhørighet til en skole som har den kapasitet.

Dette er for undertegnede, faren til barnet, et mysterium, som jeg ber Fylkesmannen i Finnmark om forklaring av.

Jeg har blitt drilla under Ex.Phil og Ex.Fac om logiske slutning, har lest meg opp til en master i psykologi der jeg brukte flere semestre med å analysere feilvurdering og bias i andres litteratur.
Jeg er vant til å uttrykke meg faglig og rett på saken.

Dette er en farse.

Både Hammerfest kommune – ved *** – som skoleeier, og klageinstansen Fylkesmannen i Finnmark unnlater å forklare hvordan «inkapasitet» til å utføre et tiltak med et visst omfang ikke skal være avgjørende for å kunne flytte et barn til en skole der denne kapasitet eksisterer.

Fremgangsmåte som er en del av barnets IOP, er ikke “familiens forventninger”, som Hammerfest kommune ved *** [skolefaglig sjef] velger bekvemmelig nok (for dem) å påstå.
Fremgangsmåten som blir “forventet”, utledes av verdens litteratur på feltet, bekreftes av PPT Hammerfest, og stadfestes av StatPed Nord.
Den er ikke bare avgjørende for tiltaket.
Den er tiltaket, gitt og sett behovets natur:

Uten tett oppfølging, uten tette delmål og konsekvente justeringer, uten tett kontakt med familien med konkret rapportering om det som skjer og det som kommer til å skje, eksisterer ikke intervensjonen. Det blir en farse som finnes bare på papir.

Alt det ovennevnte medfører behov for god kapasitet.

Fylkesmannen i Finnmark tilføyer narr til skade når dere siterer barnekonvensjon, barnets beste, subjektive forhold, og allikevel lar kommunens skjønn veie mest.

Jeg finner Hammerfest og Fylkesmannens håndtering av klagen et eksempel på den verste offentlig tjenestevei-Norge: Sider av skrift, der det vises til mye eller ingen – avhengig av saken – makt og myndighet, med sitering av riktige kilder, og feil slutning.
Realiteten blir verdiløs, mennesket drukner og forsvinner, men de to instanser har oppfylt loven(e)s krav. Det er et skam at det skal være sånn.

På den ene siden har vi *** skole ved rektor, som siden medio juli sier at de har god kapasitet til å følge eleven tett, og forme IOP etter barnets behov.
På den andre siden har vi *** skole som tok to uker for å få til et katastrofalt møte, og som fortsatt i medio oktober, etter at barnet alt har blitt fratatt rett til spesialundervisning i mange uker,

• ikke har startet tiltaket ifølge vedtak
• ikke har laget IOP
• ikke har oversikt over spesialundervisningstimer
• ikke har kommunikasjon med familien som er i tråd med instruks for intervensjonen
• har forsinkede ukeplaner, rotete hjemmeside, fraværende personale.

Disse er fakta, realiteten, som taler på en soleklar måte mot barnets beste, prinsippet som gir opphav til barnekonvensjonens tredje paragraf som Fylkesmannen i Finnmark siterer.

I virkelighet var Hammerfest kommune som skoleeieren, ved det tispunktet vi klaget, helt klart over det store hullet de hadde i sitt skolesystem, og de får nå medhold av Fylkesmannen i Finnmark, når de allikevel har forsettlig valgt å kaste barnet mitt i det hullet.
For å spare på noen få km av skolebusskyss?

Jeg som far, innbygger, skattebetaler, og ikke minst fagperson finner helt uinteressant om begge skoler skal kunne ivareta barnets behov.
Den ene sier og gjentar at de kan. Den andre sier og viser at de ikke kan. Klart og tydelig.

Rett til nærskole skal ikke være en tvang, og skal vike for barnets rett til sitt beste.

Det sosiale ved barnet og nærmiljøet, er for øvrig enten blitt misbrukt eller misforstått.
Saken er så enkel som at nærmiljøet har tilnærmet null effekt på barnet, for barnet oppretter noen ekte relasjoner med jevnaldrende etter lik sinne og ikke likt (eller nært) miljø.

Med hilsen