I morges på Aftenpostens Si ;D-innlegg skrev ei nittenårig elev om vitnemålutdelinga og det flotte klassemiljøet som hadde preget siste skoleåret. Essensen i det var «Klasserommet oste av kjærlighet og fellesskapsfølelse».

Forfatteren av innlegget velger å oppsummere erfaringen med «Læreren hadde nettopp holdt en rørende tale om hvordan det er flere veier til mål. Om viktigheten av å ta vare på seg selv og egen psyke i en krevende hverdag, og om å gi litt mer f…»

«Noen har sittet alene med alt. Andre har hatt familie og venner i ryggen, som har støttet, motivert og hjulpet.»

Budskapet er klart: Karakteren sier meget lite om innsats og forutsetninger og er i denne forstand ubetydelig. Vi verdsetter vårt felleskap som medelever som er glad i hverandre.

Da kommer ledelsen og deler ut pengepremie til de to beste karakterene.

Jenta kritiserer dette.

Verdigrunnlaget kritikken baserer seg på er iøynefallende.

Ledelsen på Nydalen skole velger å starte replikken ved å si: «Det er leit at du som er en av våre flotte elever, opplevde anerkjennelsen på denne måten.» selvsagt uten å glemme først å adressere jenta med «Kjære Kira, Takk for at du tar opp et viktig tema.»

Fantastisk eksempel på hersketeknikk. Og på en ledelse som burde finne seg noe annet å gjøre enn å gi en så elendig modell til sine elever.

Altså, først starter man ved å definere seg glad i en, som dermed ikke introduseres som opponent.
Dernest definerer man en virkelighet som vedkommendes personlige subjektive opplevelse.

Virkeligheta dannes av fakta som er målbare:

• ovennevnte verdiene på elevenes side,
• overflatisk nedverdigende pengepremiering til beste karakter, som ikke tar hensyn til forutsetningene og dermed innsats, på skoleledelsen side.

Ingen subjektiv opplevelse.
Sikkert de beste intensjonene i gesten.
Trengte bare innrømmelse av inkonsekvens.
Uvurderlig anledning for å gjennomskue ekte verdiene hos ledelsen.