I går var jeg på en fotballkamp mellom syvåringer.

En gutt slår hardt i ryggen til den som har ballen for å ta den fra ham.
Denne begynner å gråte, og går ut av «banen».

For øvrig var det nydelig å se småbarn som spiller fotball med samme bestemthet som mye større gutter, og i hele hallen som det vrimlet av både store og små, kunne man puste inn en atmosfære av gøy, moro og stor innsats.

Tilbake til gutten som slo.
I seg selv ville det bare vært uttrykk for litt for mye iver i kampens hete. Det skjer.

Det var det som sjedd etter slaget som ble foruroligende.
Gutten som slo, så at motspilleren begynte å gråte, og der kom det magiske spørsmål som renser all samvittighet: «Går det bra?»
Man behøvde ikke kunne språket for å se hvor lite interessert i svaret «overfallmannen» egentlig var.
Han har bare lært at han skal vise interesse.

Fortsetter han sånn, blir han fullverdig medlem av det norske samfunnet: Her er det nemlig imperativt å vise at du bryr deg; det er mye mindre viktig at du faktisk bryr deg, og atter mindre at du faktisk gjør opp om det er du som har forårsaket forulempinga.
Siste gjelder spesielt for det offentlige.

Behersker Ola Normann dette allerede når han er syv år gammel, er det ingen overraskelse at man finner slike tomme uttrykk overalt – ledsaget av ansikter med matte øyne som ikke leter etter emosjoner hos offeret.

«Vi beklager forulempinga, og takker for forståelse»

«Ble nettopp diagnostisert med uhelbredelig kreft». «Uff, da. Det var trist å høre!»

Tagged with →  

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.