Denne gangen dreier det seg om skolen,  skolefravær og kvalitet på skolen generelt.

Jeg er nettopp vært og sett på en debatt om hvorfor ungdommer dropper ut av grunnskolen.

Der fikk vi vite om at skole-Norge skal ha registrert skolefravær i de siste 50  år men har aldri brukt, bearbeidet disse dataene.
Altså vi vet at det skjer, men ikke hvorfor det skjer.
Skulle det stemme, er det i seg selv hårreisende, men ikke overraskende etter at du har lest videre

Beskjed som kom ut av intervjuer med barna som en debattant hadde utført gjennom hele landet, var at skolen ikke lyttet til elevene og foreldrene ikke fulgte med

En annen debattant som var rektor mente at det at mange droppet ut betydde per definisjon at skolen ikke tilpasset nok opplæringen til disse enkelte elevene. 

For meg, ingen overraskelse: Ut av min erfaring, fem skoler i tre forskjellige fylker, er “tilpasset opplæring” skole-Norges største hykleri.

Samme rektor var på et foreldremøte stolt av hennes nye skole som vi skulle med en gang få med oss at det var annerledes enn den vi hadde gått på, altså bedre tilrettelagt barnas best:

• Pugging var erstattet med dybdelæring
• Det digitale hadde marsjert inn for å bli
• Denne nye skole forberedte virkelig ungdommen til samfunnets nåværende arbeidsliv

Kan det ikke være at mange dropper fordi de ikke er tamme nok og innser fort at de rundt dem ikke har en sjanse eller verre, vilje til å svette nok, til å få dem til å komme seg frem? At det hele bare er fasade som kun virker på papir og er mest tilrettelagt til å tilfredsstille voksnes legitime og illegitime behov? At de har mistet tillitt til voksnes svada, til dette showet der voksne sier seg ansvarlig for barnas beste men fyller egentlig bare munnen med store ord som ikke svarer til virkeligheta enn bare for en brøkdel?

Mye annet av debatten var svada, men det kom ut at det finnes to hovedtankerekker her:

• skolen skal kreve mer av barnet 
• skolen skal kreve mindre av barnet

Min posisjon er at skolen skal GI MYE MER, og da kan den kreve også mye mer!!

En del av skoleløpet het gymnas. Mine forfedre i Hellas og Roma viste ganske godt hva en gymnas, altså en gym, var: stedet du trener muskler og hodet. Vil du øke muskler, nå må du løfte jern, heter det. Få ord til de kloke…

Dagens skole-Norge er nettopp som en gym – men der alle er påbudt å dra. Grunnskolen er jo obligatorisk.

Det er de som er kjempegira, trener masse selvstendig eller i lag med noen få, har en klar plan, følger godt, med gode resultater. 
Det er de som flokker inn i et rom og sykler alle sammen under en instruktør; alle er med, storsett i ett og samme tempo som er likt for alle. Hver og en får sitt resultat.
Og det er de som faller av uten en personlig trener som stimulerer kontinuerlig.

Tenk deg nå at du ikke kan trene vanlig for du har en eller flere skavanker, men personalet krever at du gjør det allikevel.
Du kommer med et brukket bein og de vil at du skal kjøre tredemølla; de henger deg fra taket med en tau og en krok slik at du ikke belaster beinet, og med det sier de at de har tilrettelagt det for deg…
Tenk deg ellers at du har gått en stund på “støtteabonnement”: har ikke gjort en dritt annet enn å prate og hygge deg med kompiser. Du går dit og prøver, men trenerne gjør ikke det interessant, effektivt, og morsomt for deg.

Kan det ikke være at mange dropper fordi de har mistet tillitt til voksnes svada, til dette showet der voksne sier seg ansvarlig for barnas beste men fyller egentlig bare munnen med store ord som ikke svarer til virkeligheta enn bare for en brøkdel?

Mange fine ord som as always avhenger av et menneske faktisk velger å følge dem!

I min cv har jeg hatt referanser til opp til flere enn 800 sider med fine ord. Læreplan er en av dem; IOP eller Individuell Opplærings Plan er to andre. Både pga jobb og som far til et barn som trenger spesped har jeg siden barnets barnehage fulgt med slike fine ord. Både her i min blogg og ut i livet mitt, har jeg kalt dem for «nydelige ord». For det er det de er. Nydelige. Godt gjennomtenkt.
Og fullstendig og bestandig sett bort fra.

La oss ta for eksempel en oppfordring eller punkt i en plan som: “ikke avvise kritikk”. Wow! Meget moderne og tegn på stor bevissthet. Som å si: «Anerkjenn kritikerens erfaring og opplevelsen!». Flott!
Hva skjer når vedkommende ikke har vilje eller kapasitet til å gjøre det?
Hen trenger bare å komme med noen kjekke hersketeknikker. 
Og du vet de gjør det.

La oss ta “følg opp”. Neste møte kommer vedkommende og sier de ikke klarte å følge opp så mye. Synd, det skjer, jo. Noen uforventet kom i veien. Uventede tilbakeslag. Vi ber om forståelse. JO, DA! MEN HVORFOR MØTER VI DA? De kommer sikkert til å fylle tiden med svada.

Men de aller fleste ganger kommer de jo, og forteller til og med mye. Problemet er bare at det er alt fra helt urelevant til det rene motsatte av det vi hadde avtalt.

Hvor lang tid tar det for du skal rope ut: «Vaffanculo!»?