Fra skambasert undervisning, der du gjør mer eller mindre det du skal, ikke fordi du liker å lære men fordi du skammer deg over å miste ansiktet foran medelever og, enda verre, kompiser. Til opplæring drevet av intern motivasjon: Du deltar fordi du liker å lære, og liker det du lærer.
Hvem kan klage på dette?

Det er de mest sårbare som imidlertid betaler den største prisen:
Det er veldig lett å måle om noe ble pugget nok, og dermed justere undervisningen. Dybdelæring er mye mer krevende: Hvordan vurdere hvor godt barnet «gradvis utvikle[r] kunnskap og varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger i fag og mellom fagområder» (Udirs def)?
Testing av denne gradvise kunnskapsutvikling og varighet i forståelse krever helt andre verktøy enn gjennomsnittet og ukelange oppgaver i skoletida, og definitivt andre holdninger.
Skole-Norge ser ikke ut til å ha de riktige ressurser til dette, med bla. aldri så høyt prosent av ukvalifiserte, og verst av alt, ikke den riktige holdning. Dybdelæring blir fort en flott måte for å jobbe mindre, og se bedre ut.
Tallene ser ut til å bekrefte dette.

En absurd holdning

En vanlig respons av Skole-Norge kan være at barnet ditt ligger på 3,5 (eller 4?) (altså «på eller over gjennomsnittet», men vurderingene blir gjort mentalt om til tall av oss fleste uansett).
Samtidig gir den moderne Skole-Norge ikke hjemmelekser.

Det må jo da bety at ditt barn ligger på det nivået hen ligger, og ikke kan bli noe bedre!
Fordi, ellers: Hvorfor ikke gi vedkommende mer å bryne seg på – med samme kvalitet og av samme underholdende natur som i klassen, selvsagt – slik at poden skal komme seg opp til sin fulle potensialet?
Disse klovner forteller oss at dette er det maksimale våre barn kan og skal oppnå inn i Skole-Norge: middelmådighet!

Det å sitere gjennomsnittet som en beroligende pille som forteller at alt er på plass, er muligens største tegn på en aldri så gal holdning.

Skole-Norge påstår de operere med indre motivasjon, det er både kjernen i dybdelæring, og det som gjør dybdelæring et forsvarlig prinsipp.
Men indre motivasjon er lik lidenskap, interesse, hvilket i sin tur fører til at man naturlig oppsøker sin interesses objekt. Fikk de lov, ville barn spille sin egen yndlingssport så mye de kunne, sine egne favoritte gamer så lenge de kunne. Når det gjelder videospill har man ingen problem å erkjenne effekten av indre motivasjon (samt kjempebevisst anvendelse av smarte psykologiske trikser).
Hvorfor oppsøker barna ikke geografi med samme «indre motivasjon»?
Noen gjør det sikkert, men de aller fleste kan gjerne bli flere timer på rad foran skjermen men ikke på en fløyte.

Grunnen er aldri så enkelt: De’kke like så gøy!

Når interessens objekt er mer vanskelig, mer komplisert, eller tungvint, trenges det vilje og evne til å utsette belønningen.
Disse er ikke barnas hverdagskost.
Her burde mange flere ressurser og ikke minst kjempelærere enn det vi har til disposisjon komme inn i bilde.

Fløyte kan man kanskje – kan man det? – velge å la utebli i barnets utvikling, men ikke norsken.

Hvor mange mister vi på veien? Hvor mange stagnerer på gjennomsnittet nettopp for de skjønner at gjennomsnittet er nok?