Ola og  Kari Nordmann legger likebehandling høyst opp på verdipyramiden.
Til likebehandling kan de hver dag gjerne ofre flere enkeltes liv(skvalitet).
Logikken bak likebehandling som blir offentlig solgt er at jeg må fordele og dermed spare ressurser til alle som skal ha.
Om jeg skulle bruke mer ressurser for deg, kan det hende jeg ikke har nok for alle.
Svakheten eller bedre sagt skjevheten (bias) med denne logikken ligger – som det oftest skjer – i en feil forutsetning. Den gale forutsetningen er at man mener å vite hvor mye samfunnet skal trenge.
Selv om man har akkurate, detaljerte data om dette fra før, og til og med ut fra en mangeårig erfaring, er forutsetningen at denne kunnskap baserer seg på noe uforanderlig.
Men ingen kan vite hva samfunnets behov ville vært om disse enkeltes behov hadde blitt tilfredsstilt i første omgang.

Det er umulig å beregne alle ringvirkninger, både positive og negative av at vi yter hjelp etter likbehandlingsprinsippet, og ikke etter det reelle behov. Det kan gjerne gis at de positive konsekvenser av å gi særbehandling til alle, ville ha unngått en god del av fremtidige behov hos mange, og at hele samfunnets behov var mindre totalt, egentlig.
Hvem vet hvor mange av de 100 potensielle, statistiske mottakere jeg har beregnet ressurser til, ville (aldri?) ha havnet blant de 100 i det hele tatt om jeg bare hadde hjulpet bedre de første?
Hvem vet hvor mange at de siste i «hjelpetrengendes kø» til i år (og muligens til flere år fremover) vil havne i den køen nettopp fordi jeg har nektet en bedre støtte til de første?
Så man har med andre ord behandlet noen enkelte på en uhuman måte bare for å spare på ressurser som det ikke ville ha vært behov for om man i første omgang hadde hatt som hensyn å løse vedkommendes problem.

Tenk deg at du har en time hos legen men har allerede brukt opp alle dine 20 min. Du blir nektet mer tid og henvises til å bestille ny time. Samme kveld havner du på legevakt eller akuttmottak pga dette. Hvor mye mer ender samfunnet opp med å måtte betale?
Se for deg en som ble nektet hjelp for ørtende gang, en gang for hen for mye. Vedkommende, i kaos og krise, ender opp i en ulykke / trauma og blir funksjonshemmet i 5 år fremover. Hvor mye har samfunnet spart ved å nekte hen den hjelpen hen trengte i første omgang?