Skole-Norge ser ut til å være ledet og strukturert av inkompetente lærlinger som hopper på siste motes bølge.

De pedagogiske tryllekyndige triller frem løsningen på problemer.

Forskning sier at det er best når læring foregår på en leken måte?
Og de inkompetente lærlinger anvender dette på barneskoleelever, og gjør øvelser om til leker og spill…
…der mesteparten av tiden ikke går til å løse regning men til å spille spillet.
Resultatet er at barnet øver veldig lite og spiller veldig mye.

Fins det forskning som sier at om vi må leke, er det ikke lek, egentlig. Men man kan ikke lytte til alt forskningen har å si.

Fins unntak, men det er det de er.

Verden begynte å prate om digitale innfødte, homo zappiens?
Og de inkompetente improvviserte skole-Norges ledere hoppet på bølgen, og tvang nettbrettene inn i skolen. Vekk med bøkene, til og med skrivebøkene.

Siden 1990 har skoleplanen økt med 1359 timer, nesten to hele (tidligere) skoleår. Resultatene på nasjonale prøver har blitt det samme.
Hvem kan forklare dette?  Gemini

«Hva som er vanskelig å forstå?», repliserer svigermor, 70-mange, 8. klasse-utdanning fra sin tid.
«De bare sitter der lenger!»
Ikke så verst for en person som gikk ut av skolen i 8.

KAN DET VÆRE MENGDE? Den latterlig lille mengde de arbeider med hverdag

År etter år med latterlig lave krav som nøyer seg med overfladisk, sløven skolearbeid, og som roser uansett middelmodighet av oppnåelse ift individets potensiale skaper et mentalt bilde av en virkelighet som er tilnærmet null forventning til deg. Og ikke bare det.
Alle krav eller forventninger som går over den gjør hva du faen vil og det skal bli greit nok allikevel-holdning skaper angst eller rastløshet.
Du som vil at poden ikke skal vente til siste ettermiddag før innleveringen for å jobbe på en presentasjon som han egentlig trenger flertallige timer av konsentrert arbeid til for å fullføre, du blir den med de urealistiske forventninger. Blir han ikke engstelig, fnyser han, lei og irritert.

For et søppel av et system som ødelegger og forvandler vidunderlige nysgjerrighetsmaskiner om til lobotomiserte marionetter som lett blir kapret av innholdstomme høyhastighetsbelønningssystemer som kortvideosnuttbinging og voldsfylte eller meningsløse videospiller.

«a lot of what you find in the most popular apps have all these visually salient features which distracts from the core content and makes it harder for kids to glean the content, harder for parents to have really rich dialogue», NYT
Ringer ei bjelle?

Hva gjør Ola og Kari Nordmann?

De svarer: «Vi får håpe de vet hva de gjør!»

Nei for faen, det er altfor uansvarlig å nøye seg med den type håp når dette gjelder våre barn, som ikke kan beskytte seg selv fra dette.

Har vi å gjøre med inkompetente, narsisister, maktsyke eller bare kriminelt naive pedagoger, som ikke ser det som fra andre fags synsvinkel blir opplagt og iøynefallende, nemlig at lekent ikke betyr å leke, lite kvantitet fører ikke til tilstrekkelig beherskelse, osv, da kan vi ikke bare håpe. Vi må ta fatt i saken og kreve at denne galskap slutter. Helst i går.