Det beste ved en person er for meg når vedkommende er ekte.

Folk som bruker «sosialt språk», språk som aldri tar direkte veien til saken, som ikke våger å si ifra om noe som ikke stemmer, som roser alt, som aldri klager… de der vet jeg aldri hva de egentlig tenker.

Det er ikke bare et spørsmål om koder; det dreier seg om å anskaffe seg kunnskap om den andre, og gi i gave kunnskap om seg selv.

Jeg treffer regelmessig nye personer som synes det å være personlig i stylen er ensbetydende med det å være uhøflig, egosentrisk eller til og med egoistisk.

Jeg synes det er forbløffende feil!

Det er først når jeg sier ifra om meg selv, at du da kan få vite hvem jeg er.

De «fem gylne faktorer» i personlighetspsykologi var jo de fem hovedspørsmål urmennesket måtte absolutt stille seg i møte med noen annen:

• venn eller fiende (medmenneskelighet)
• overlegen eller underkastbar (ekstroversjon/utadventhet)
• intelligent eller sløv (planmessighet)
• frisk eller gal (nevrotisisme)
• konservativ eller kreativ (åpenhet for erfaringer)

(se også wikipedia)

 

«Jeg vil hvile nå!»

Utsagnet forteller om mitt ønske. Nå er det din tur, og du kan bestemme deg om du vil la meg hvile, eller om du allikevel synes det er viktigere for deg å tilfredsstille dine behov.

Mye enklere sånn, enn å måtte gjette seg frem blant skjulte, usagte behov, maskert med høflighet og frykt for å si ifra!

Det som mange oppfatte som problematisk ved personlig språk, og som bortforklarer ved å si at det skaper konflikter, er egentlig at det synliggjør en eksisterende konflikt.

Om jeg vil leke og du vil at jeg skal rydde, da har vi en konflikt, i hvert fall i denne betydning av ordet. Man trenger ikke å være mindre venn pga det, men det må være klart at vi har forskjellige behov som ikke lar seg forene.