Vi har passert bøya, rundet kapp «Første Måneden av sommerferien».

I denne tiden har du sikkert hatt muligheten til å legge merke til hvor mye barna dine har tilegnet seg i løpet av det siste skoleåret og hvor mye de har utviklet seg som individer.

Selv om du ikke er som oss, Generasjon X, som sommerleksebøkene fulgte gjennom sommeren, kjøpt i papirhandelen eller til og med i kioskene på stranden: For ingen ville ha drømt om å holde et skolebarn i to måneder – det var nesten tre måneder den gangen – uten regelmessig å friske opp de akademiske kunnskapene deres. Selv om du ikke er som oss, sa jeg, har du sikkert hatt mange anledninger der geometri, aritmetikk, biologi, grammatikk, ren og enkel logikk og praktisk intelligens var nødvendige ingredienser for å lykkes med øyeblikkets «oppdrag».
Og flere små eller store mellommenneskelige øyeblikk, ikke minst, der du kunne observere barnas atferd.

Og ikke si at du, uansett hvor vant du måtte være til virkeligheten i norsk skolegang, aldri har hatt et øyeblikk der du spurte deg selv: «Hva lærer disse menneskene på skolen?»

Så langt har vi snakket om kunnskap. La oss nå snakke om atferd.

Fra det øyeblikket poden og piken begynner på skolen, er det ikke lenger bare de verdiene du lærer dem som betyr noe. Det er også skolens verdier. Senere vil det være verdiene fra deres tenåringsvenner.

Jeg siterer ordene til en norsk medieviter, Magnus Hoem Iversen, doktorgrad i medievitenskap, og forfatter av bøkene Sosiale medier, og Skjermtid – nødhjelp til frustrerte foreldre:

«Hvilke verdier barna dine skal ha er ikke noe som kan overlates til skolen, venner eller influensere. Foreldrene er nødt til å komme på banen.»

Så la oss se på disse verdiene. Og forresten: Har noen noen gang fortalt deg om dem? Har du noen gang hatt en rektor som, da barna dine ble innskrevet, forklarte deg hvordan skolen praktiserer dem? Konkret?

Her er de:

• Barn må ha det gøy (mens de lærer)
• Barn må være borgere av den digitale verden.
• Barn må akseptere mangfold. Husk «akseptere», vi tar det opp igjen senere.

Den første praktiseres med fargerike, lekende eksempler istedenfor gørrkjedelige sider med øvelser. Så la oss gi dem en fin skjerm i tillegg der dette blir mye lønnsømmere rent økonomisk. Fra de er… hva? Åtte år gamle? – og kanskje til og med la oss kjøpe dem en egen liten en å ha i lommen, i samme alderen, og deretter la oss jobbe oss i hjel for å finne en måte å blokkere den så mye som mulig. Eller kanskje ikke.

Nå ble jeg operert og tok av meg brillene for fem år siden. F e m  å r. Likevel, annenhver kveld, når jeg legger meg, går hendene mine, av seg selv, til øynene for å fjerne brillene som ikke lenger er der. Det kalles prosedyrell hukommelse, eller muskelminne, selv om sistnevnte begrep åpenbart er reduktivt. Det er det samme minnet som lar deg kjøre bil i flere minutter uten å egentlig innse hvor du har kjørt gjennom. Det samme minnet som lar deg sykle igjen selv etter tjue år uten å ha syklet.

Det samme minnet som forteller deg at et ord på et språk du ikke har skrevet på lenge, men har skrevet i årevis, er stavet dårlig.
Det samme minnet som er sterkt involvert i å lære å skrive. Og lese.

Og disse geniene har redusert det til et simulakrum, et tilbehør.

For at det skal være gøy å lære må man være opptatt av oppmuntring heller enn kritikk.
Norsk pedagogikk er besatt av ros. Uansett kvaliteten på produktet, blir innsats belønnet.
Uansett hvor lav eller ikke-eksisterende kvaliteten er.

Problemet med dette narrativet er  gapet mellom tilbakemelding og barnets opplevelse-skråstrek-selvinnsikt.

Barn er ikke dumme, ikke ennå, selv om vi gjør alt vi kan for å få dem til å bli, for eksempel, ved å sette dem foran en skjerm i timevis fra de er syv eller åtte år gamle. Barn er ikke dumme. Barn har fortsatt en følelse av virkelighet.
Så barnet er fullstendig klar over at han for eksempel suger på scenen.
Den følelsen av utilstrekkelighet, av usikkerhet som dette medfører, er giftig, og den skyver dem bort fra aktiviteten i stedet for å bringe dem nærmere.

Hvem vet hvor mye vi mister underveis.
For en tullpedagogikk!

Når du har memorert sangen godt og øvd den ikke fem, men FEMTI ganger, kan du begynne å synge av full hals og endelig vise hva du kan gjøre. Inntil da viser du bare hvor redd du er for å gjøre feil.

Så hvorfor ikke stoppe denne besettelsen av at barn bare skal ha det gøy og endelig finne en sunn middelvei, der de har det gøy OG må jobbe.

Vi kunne risikere en skole som ikke nøyer seg med minst holdbart gjennomsnittsnivå, der barn ikke blir utjevnt ned til minste felles nivå, men de blir støttet opp, oppfordret og utfordret til konstant å innfri sitt potensial. 

Og la oss nå komme til personlige verdier og mangfold.

Er du sikker på at barnet ditt får riktige råd og strategier for å håndtere uenigheter, krangler, fornærmelser, slåsskamper og til og med direkte vold?

Vet du i det hele tatt hva din skole lærer bort til DITT barn?

Eller forteller de deg, at de «håndterer det».

Er ikke imidlertid «hvordan» de gjør det som er viktigst? Er ikke i hvordan man p r a k t i s e r e r det man preker om som viser om verdiene er ekte eller ren hykleri?

Barnet som forstyrrer timen HVER DAG, er ikke det din sak også?

De som forstår at de i dette systemet kan gjøre hva de vil og slippe unna med lite eller ingenting, og at belønningen er VEL verdt prisen… burde ikke du også være der og medbestemme hva de/dere skal gjøre, hva de/dere skal si og hvilke initiativer dere skal ta?

Husker du jeg nevnte «aksept»?
Det er fordi jeg har registrert at mangfoldet ganske ofte går hånd i hånd med aksept i folkets narrativet. Aksept ikke verdsetting. Legg merke til den massive forskjell. I et land som er blant første i verden for konformitet, er annerledeshet i beste fall akseptert. Ikke satt pris på.
Det er en annen måte for å si at våre «pedagoger» ikke har skjønt poenget: Mangofoldet, annerledeshet, ER livet.
Uten den ville det ikke vært livet.
Uten fins det ikke innovasjon.
Uten fins det ikke vekst, utvikling, forbedring, inkludering, livskvalitet.

«Hvilke verdier barna dine skal ha er ikke noe som kan overlates til skolen, venner eller influensere. Foreldrene er nødt til å komme på banen.»

Ikke forvent noe fra FAU, generelt.

FAU er en institusjon som ser ut til å ha sykelig misforstått oppgaven sin og grunnen til selve egen eksistens.

Ta ordet selv.

For ditt barns skyld

Men også for din skyld.

Disse mennesker som gror på andres verdier er de som skal styre morgens samfunn, det samfunnet du skal trenge noe tilbake fra.

Som sagt andre ganger, trenger du råd, ta kontakt.