Som tidligere vitenskapsperson ønsker jeg å harmonere to funn når de ikke uten videre kan forenes:
Mitt barn viser omfattende vanskeligheter (gitt alderen) i å behandle tall, mens skolen sier han er på, om ikke over, gjennomsnittet.

Jeg ber da under et foreldremøte om å få vite hva de faktisk gjør i klassen: kvalitet og kvantitet av arbeidet barna utfører.

Reaksjonen av både skolen og foresatte var av den type som man observerer når en koalisjon reiser seg for å stå mot en felles fiende. Den fiende var det jeg.

Rektor kunne bare ikke pålegge all det ekstraarbeid til lærerne sine. Foresatte snakket høyt om hvor god skolen og lærerne var, at de kunne deres barn best og at de i det hele tatt visste best.

Slike reaksjoner er av den type som gjør en tidligere forsker skeptisk: veldig høy konsensus, samtidig som meget lavt særpreg og veldig høy konsistens, de tre grunnleggende preg av konformitet.

Er jeg på bærtur?

Kan konformitet være så sterk at norske foresatte er villig til å ofre deres egne barns utviklingspotensial på det?

Problemsstilling

Så, du har en sjetteklassing som begynner å streve hjemme allerede når det bare er tosifrete operasjoner, og en skole som betrakter hans mattekompetanse som mer enn tilstrekkelig.

Hypotesen(e)

Arbeidshypotesen min er at skolen krever altfor lite av barn, bruker for lite tid på dem og feil verktøy for å kunne oppdage disse utfordringer. Alternativet jeg klarer å tenke på er at arbeidsbehovet involvert i å rette på slike utfordringer er kynisk og bevisst utelatt grunnet mangel av ressurser.

Fakta

Hjemme trenger han flere sekunder bare for å hente resultatet av en gangetabell fra minnet, og glemmer tall ila en flersifret multiplikasjon, eller adderer istedenfor å gange.

Jeg sjekker kompetansemålene på Udirs sider, og der står at allerede en femteklassing (kompetansemålene til 4.trinn) skal bla. kunne «bruke kommutative, assosiative og distributive egenskaper til å utforske og beskrive strategier i multiplikasjon»!

Da er det ikke jeg som er på bærtur!

Jeg ber skolen om å kunne vite hva de faktisk gjør på skolen.

Det blir opprør. Mot meg.

Hva gjør de, egentlig?

Campus forteller lite; ukeplanene er praktisk talt intetsigende, en karbonkopi av hverandre.
Refleksjon er et kjært ord som stadig brukes i Udirs kompetansemål.
Det dukker derimot aldri opp på skole, verken som søk etter strategier e/o forståelse av virkning og algoritmer, eller etter de mange filmer og videosnutter de ser på.

Skolepedagogene skal jo vel ha opparbeidet en plan til uka, skal de ikke det?
Hvor mye ekstra arbeid kan det da være å legge den ut på Vigilo?
Hvor mye ekstraarbeid kan det være å skrive ned noen få ord om hvor mye av planen de faktisk rakk til den dag?

Simon Sinek tror på at alle mener de er på det riktige, uansett hvor galt det de gjør er.
Min femteklassing er sårbar i matte, min sjetteklassing er ganske ustødig i språk.
Allikevel ligger begge de på eller over gjennomsnittet.
Hva er en slik verdi verdt da?
Har ikke skolepedagoger engang fått en liten smakebit av de grunnleggende begrepene innen statistikk?

Eller er det bare et bekvemmelig verktøy for å rettferdiggjøre meget lite og dårlig arbeid i klassen?

Denne holdning om «vi vet bedre, ikke bry deg om det vi gjør, og ikke forstyrr oss i en allerede altfor hektisk hverdag», strider mot all fornuft. Det er på tide å gjøre noe med det.
Hva har du tenkt å gjøre?

Den som for meg er mest ufattelig er holdning og aksept fra foresatte.
Det har nå kommet fra flere hold anmodning til foresatte om å komme tilbake på banen og følge med på hva unge gjør.
Det ser ut som noen har tenkt at de kan slippe ennå det i noen år.
Det er dumt.
Uvaner er verst å reversere.

Det er derimot mye som tyder at de «som kan best» er på noen måte verken ufeilbarlige eller eksperter.
Resultatene av de siste store inngrep i skole-Norge er nemlig hårreisende.
Barna våre har mistet mengden øvelser til fordel for moro, muskulærhukommelses bidrag i skriveopplæring til fordel for skjerm, samt har de blitt utsatt for såkalt dybdelæring som i praksis har hos barn bare den effekten at de husker hvilken som er verdens lengste hval.

Sir Ken Robert sier «Teaching is an art form». Helt enig.
Vel, de aller fleste lærere jeg har hatt å gjøre med i nå 11 år, med fem barn hvorav to med behov for tilrettelegging, gjennom fem skole i fire forskjellige fylker, var på ingen måte «kunstnere» i opplæring.
Dessverre brutalt, men sånn har det vært.

Alt tatt i betraktning, er det faktisk helt irrelevant om de bare ikke visste bedre eller om de har valgt å svikte sin viten og «kunst» til fordel for trygg arbeidsplass og lojalitet til arbeidsgiveren.

Det stadig verre situasjonen skole-Norge befinner seg nå i, kunne ikke oppstått og fortsatt hittil uten medvirkende samtykke fra tause og fraværende foresatte.

Overton-vinduet for skole er tydeligvis plassert på en middelaldersk mørk periode der to pilarer av offentlig «politikk», altså at teori/hypotese må bekreftes av data, samt at familien er den naturlige aktører som viderefører samfunnets verdier til nye generasjoner, er blitt om til aksept for at data (stadig dårligere resultater) dementerer teorien («dybdelæring»), og for avkall på egen rolle i sitt eget avkoms utvikling.