To refleksjoner kommer spontant til meg ut av en fantastisk fagpersonlig refleksjon skrevet her på barnehagebloggen Nye Cherrox.

1)
Hva slag samfunn har skapt foreldre som er villig til å følge slavisk et råd som så klart har mista kontakt med emosjonenes virkelighet?

2)
Hvor er alle disse fantastiske pedagoger som er i stand til å uttrykke slike fagpersonlige refleksjoner samt er så bevisste og klare i hodet at de kan droppe den ellers avstandsdannende formelle profesjonelle oppførsel, og være ekte og seg selv? Som kan si klart og tydelig «Jeg tok feil», og til og med si det til et barn?

For det meste treffer jeg folk som har som høyeste språklig produksjon «Idag var alt fint» / «Hu har sovet»…

Slike «usynlige» eller «tause» ansatte er som regel et produkt av flere års meget uheldige ledelse.

Slike gullkorn som den i artikkelen fra Nye Cherrox, forteller i stedet om den type praksis som jeg mener har rett til plass i en bhg.

I en av mine første bhg hadde jeg en mannlig kollega som hatet å bli kalt for «tante». Jeg var meget enig med ham.

Fra min tante kan jeg akseptere «De har lekt mye idag». Fra en ansatt i en bhg forventer jeg meg å høre om en situasjon forklart i lys av utvikling og danning.

Hver dag.

For hvert av mine barn.

Ellers opptrer vedkommende ikke noe mer enn som en tante. Og bhg som en parkeringsplass.