Læreren

IOP my arse – læreren

En  lærer som ser barnet ditt, som tilpasser sin opplæringsstil til barnet (den infernalske IOP), som gjør deg i stand til både å følge med og støtte barnet ditt ved å holde deg kontinuerlig oppdatert med progresjon e/o mangel/fravær av denne, er, uten tvil, en helt i ditt liv.

Et barn med spesifikke språkvansker, samt mer enn et års engasjement med PPT og StatPed, møtt meg som et slag i ansiktet, som den sterkeste mulig bekreftelse av at dette slett ikke er regelen.

Elendig lærer etter elendig lærer, rektorer inkludert, som enten gadd ikke «for jeg har tross alt hele åtte til (elever) å passe på», eller trodde ikke på det to foreldre, en spesialpedagog fra PPT, og to senjorrådgivere fra StatPed var der, på andre sida av skolepultene, og sa til dem.
Kravet var like utvetydig som enkelt: «Prat langsommere, lytt nøyaktigere, vær oppmerksom på de små partikler barnet bommer på, og hjelp derifra».

Typisk av de som kan veldig lite, var alle disse helter arrogante nok til å tro at de visste bedre enn alle disse spesialister, som anvendte hele verdens litteratur.

Føkk you, opplæringsloven! IOP (individuell opplæringsplan) burde være det som forsikrer deg (og barnet) at opplæringa blir tilpasset det som er spesieltt ved ditt barn. Bullshit!

En eneste jævla ting ba vi dem om for å kunne utøve vår lovfesta samarbeidsrett: Send hjem, hver dag, en notat med et eller flere ord som barnet hang seg på. To tre setninger ba vi om. Fanken om det ble én eneste helt som gjorde dette!

Lærerne og enda verre rektorer er blant de verste når du begynner å kritisere ved å peke på de feilene de har gjort. Feil som bryter med lover som regulerer deres eget fagfelt.

Lærerne er også blant de som mest er dekket av tabu-kultur.

Jeg har prøvd å sende denne kronikk til alle de største aviser i Norge år etter år. Ingen har publisert den.

Hvor mange der ute kan si at de vet hva barnet deres gjør, hver dag, som er den eneste forutsetning for å kunne følge opp?
Hvor mange som finner tilstrekkelig og informativt det som står i ukesplanen?
Hvor mange finner det med en foreldresamtale hvert semester tilfredsstillende?

Hvor mange finner tildels alvorlige feil i lærerens «korrektur»?
Hvor mange av deres barn forteller hjemme om refleksjon som blir øvd på i alle fag?
Hvor mange av dere betrakter som tilstrekkelig med noen få øvelser for hvert nytt tema i matte eller andre fag?

Nylig kom dette opp: Et håp.