Det er ikke gått fem minutt av møtet at vakttelefon ringer. Du må ta det.

Det er en annen avdeling som ringer. 
Du har lært deg å svare med en gang «Kan dette vente?», eller «Er dette akutt? Jeg er i møte».

I den andre enden blir det stille i noen tiendedeler av et sekund, og deretter «Jo, da, det  kan vente». «Ok, jeg ringer tilbake». Andre ganger kan det ikke vente og du må ta deg av det. Atter andre ganger kunne det vente, men det er den andre som ikke har tid til det.

Overføringsmøtet må vente. Hele maskineriet går ut av spor og trenger ekstra tid. Avtroppende vakt må i overtid.

La oss se lederens ansvar i det.

En leder burde har etablert en rutine som forteller de andre avdelingene at klokka sånn og sånn skal man ikke ringe med mindre det er akutt. Det er ren idioti å måtte ha skapt en vane å spørre om det, for dette signaliserer at en rutine ikke er på plass. Samme lederen burde forsikre seg at rutinen blir respektert.

En leder, denne gangen på legevakta for eksempel, burde ha forsikret seg at de som går på vakt er kompetente nok til triagering, slik at de ikke ringer inn til akuttpsykiatrisk kun fordi «Jeg vet ikke jeg skal gjøre med en psykiatrisk pasient».
Du er jo lege, du skal kunne håndtere en psykiatrisk pasient, og skal gå gjennom en minimumsundersøkelse for å avgjøre hvem sender man inn og for hvilken grunn.

En annen leder, denne gangen på universitet, burde ha forsikret seg at fremtidige legene skal ha trent også i håndtering av psykiatriske pasienter.

Når akuttelefoner forekommer i en ikke ubetydelig prosent av kveldene, burde en leder ha skaffet en form for dekning.
Et eksempel er at telefon stenges under møtet, eller at legevaktlegenes vakt overlappes tidligere: Den nye vakta svarer på akuttelefon for vedkommende allerede er oppdatert, men resten av personalet følger det vanlige møtet.

I alle situasjoner burde en massiv mengde av avviksmeldinger blitt sendt inn, selvsagt. Der ligger de enkelte ansattes ansvar.

Dette må mottas med respekt, og skal føre til forbedring, og ikke med gjengjeldelse.

Her, for denne typen skammelige ukultur, er det enda andre ledere som må stilles ansvarlig, på høyere nivå.
Med makt kommer ansvar.