råtten heter «marcia» på italiensk, og samme ord kan bety «tog» som i 17. mai-tog

Likbehandling

Ola og  Kari Nordmann legger likbehandling høyst opp på verdipyramiden.
Til likbehandling kan de hver dag gjerne ofre flere enkeltes liv(skvalitet).
Logikken bak likbehandling som blir offentlig solgt er at jeg må fordele og dermed spare ressurser til alle som skal ha.
Om jeg skulle bruke mer ressurser for deg, kan det hende jeg ikke har nok for alle.
Svakheten eller bedre sagt skjevheten (bias) med denne logikken ligger, som vanlig for all logikk, i en feil forutsetning. Den gale forutsetningen er at man mener å vite hvor mye samfunnet skal trenge.
Selv om man har akkurate, detaljerte data om dette fra før, og til og med ut fra en mangeårig erfaring, er forutsetningen at denne kunnskap baserer seg på noe uforanderlig.
Men ingen kan vite hva samfunnets behov ville vært om disse enkeltes behov hadde blitt tilfredsstilt i første omgang.

Det er umulig å beregne alle ringvirkninger, både positive og negative av at vi yter hjelp etter likbehandlingsprinsippet, og ikke etter det reelle behov. Det kan gjerne gis at de positive konsekvenser av å gi særbehandling til alle, ville ha unngått en god del av fremtidige behov hos mange, og at hele samfunnets behov var mindre totalt egentlig.
Hvem vet hvor mange av de 100 potensielle, statistiske mottakere jeg har rberegnet essurser til, ville aldri ha havnet blant de 100 i det hele tatt om jeg bare hadde hjulpet bedre de første?
Hvem vet hvor mange at de siste i «hjelpetrengendes kø» til i år (og muligens til flere år fremover) vil havne i den køen nettopp fordi jeg har nektet en bedre støtte til de første?
Så man har med andre ord behandlet noen enkelte på en uhuman måte bare for å spare på ressurser som det ikke ville ha vært behov for om man i første omgang hadde hatt som hensyn å løse vedkommendes problem.

Tenk deg at du har en time hos legen men har allerede brukt opp alle dine 20 min. Du blir nektet mer tid og henvises til å bestille ny time. Samme kveld havner du på legevakt eller akuttmottak pga dette. Hvor mye mer ender samfunnet opp med å måtte betale?
Se for deg en som ble nektet hjelp for ørtende gang, en gang for hen for mye. Vedkommende, i kaos og krise, ender opp i en ulykke / trauma og blir funksjonshemmet i 5 år fremover. Hvor mye har samfunnet spart ved å nekte hen den hjelpen hen trengte i første omgang?

På toppen av min verdipyramide legger den enkeltes verdighet: Ingen skal komme seg ut uten at man har gjort alt for å løse den delen av vedkommendes problem som ikke kan tåles om man skal beholde sin verdighet.

Om avstanden mellom mennesker, eller bedre sagt,… fra deg 

Er du utlending og tvunget inn i et mange patetisk milslykkede integreringstiltak, for eksempel blåturen på jobb, da tar det ikke mer enn første lunsjpausen for å skjønne at Ola Nordmann har forferdelig vanskelig å komme i kontakt med fremmede, med dem som de ikke kjenner fra før.
Alt letter seg etter fjerde eller femte øl eller den alkoholometriske ekvivalent.

Kommer du fra Italia, da kommer stereotypene om mafia, pizza, calcio, el ut. 🙄

Spør du en nordmann om hvorfor det er så vanskelig å komme i kontakt med andre, får du svar at det er pga. høflighet, at de ikke vil forstyrre deg. Teknisk kunne man prate om en enorm personlig sfære. Og en som tydeligvis bestandig er større tenkt enn reell, siden de aller fleste er misførnøyd med denne udugelighet, og trenger en nokså høy promille for å overkomme.

Jeg mistenker at sannhet i stedet ligger i nordmenns kapasitet til ikke å bekymre seg generelt, og dermed til å bry seg enda mindre om andre (og enda atter mindre om andres problemer).

Nordmenn er etter min erfaring blant de folk som mest driter i andre. 

Tross alt det ovennevnte, svære respekt for andres personlige sfære som angivelig råder imot å initiere kontaktmed andre, ser nordmenn seg sjeldent rundt og er sjeldent oppmerksomme / klare over hvem eller hva de hindrer eller forstyrrer.

De stanser seg midt på gata med bilen, midt på butikksgangen og prater med påtruffede bekjente, de forlater vognen midt i supermarkedsgangen, gjerne på skrått slik at den tar enda mer plass; det ser ut som om de ikke ennå har lært basale folkeskikk som anvendes utenom fjøsa.
Respekt for andres personlige sfære my ass.

Nordmenn er også bestandig glad. Bestandig på verdenstopp i tilfredshet.

Nødvendig forutsetning for feeling totally happy er jo at man ikke har noen man bryr seg om som i stedet har det vanskelig.
It so fucking hard being happy when your important (if not significant) others are not.

This society has so much wealth that there rarely is something that can really bother you. 

In those rare cases, pray your life quality won’t depend on that or on others ‘cos you’ll discover what it is to live in one of the happiest countries in the world and having good reasons not to be able to be as happy. 

Anything that is not mainstream becomes a little splint in the very well oiled wheels of Norwegian society and bureaucracy. 

Very few will understand your need(s) and much much fewer among them will actually sustain an active effort to do something with it.

Even worse, this is a society that pretends to be just (rettferdig), and define this hypocrisy as giving anyone the same opportunities. Apart from the obvious arrogance in considering itself just, juster than everyone else, and apart from the fact that this actually ends up holding the most gifted down so that the other won’t hang back too much.