Her i Norge er hverdagen enkelt, enormt mye av samfunnsstrukturen og samfunnets funksjoner er forutbestemt og skissert av det statlige, av lovgivning som følger sunn fornuft, som er enkel å forstå, og som regel er der til å gjøre presist det: gjøre livet til folk enklere. 

Ola og  Kari Nordmann legger likebehandling høyst opp på verdipyramiden.
Til likebehandling kan de imidlertid gjerne ofre flere enkeltes liv(skvalitet).
Logikken bak likebehandling som blir offentlig solgt er at om jeg skulle bruke mer ressurser for deg, kan det hende jeg ikke har nok for alle.

Svakheten eller bedre sagt skjevheten (bias) med denne logikken ligger – som det oftest skjer – i en feil forutsetning: at man vet hvor mye samfunnet skal trenge. Men ingen kan vite hva samfunnets behov ville vært om disse enkeltes behov hadde blitt tilfredsstilt i første omgang.

Ola og Kari Nordmann fortsetter å fortelle seg og andre den glade historien om at reglene er universelle og at det ikke skal forekomme forskjellbehandling.
En annen plass utdyper jeg når de nydelige stykker lovgivning, de flotte allmenngyldige meningsfylte ord, blir gjort lokalt om til egenrådig fortolkning, og smålige, elendige, løsninger. Og når det gjaldt å forskjellbehandle noen statsborgere til NAVs fordel, da ble likebehandling plutselig ikke lenger så viktig.
Skaden fra prinsippets anvendelse når sin apeks når offeret mister sitt iboende menneskelige verdighet.
Når likebehandling presist gjør livet til noen enkelte til et helvete: Det er da at det dannes forskjellbehandling!

Dette ligger på toppen av min verdipyramide: Ingen skal komme seg ut uten at man har gjort alt for å løse den delen av vedkommendes problem som ikke kan tåles om man skal beholde sin verdighet.

I min verden er det mao. utenkelig blankt å avvise et annet menneske, kjøtt og blod foran deg (eller i den andre enden av en binær signalstrøm), kun på grunnlag av at dette ville muligens koste noen andre noe. En gang jeg er blitt kjent med hens behov og vet at jeg kan gjøre noe med det, da tar det ganske mye mer enn likebehandlingsprinsippet for at jeg skal velge ikke å hjelpe vedkommende.

Jeg kom til Norge for et sommereventyr, og ble forelsket i landet og i den iboende ærlighet og ryddighet som var kjernen i dem som, for en stund siden nå, ble mine landsmenn. Jeg ble boende her.
Er du utlending og tvunget inn i et av mange patetisk mislykkede integreringstiltak, for eksempel blåturen på jobb, da tar det ikke mer enn første lunsjpausen for å skjønne at Ola Nordmann har forferdelig vanskelig å komme i kontakt med fremmede, med dem som de ikke kjenner fra før.
Alt letter seg etter fjerde eller femte øl eller den alkoholometriske ekvivalent.
Kommer du fra Italia, da kommer stereotypene om mafia, pizza, calcio, el, ut. 🙄
Forresten, et trekk ved mafia er den sokalte «pizzo», altså med «o» og ikke «a» på slutten.
Pizzo er den summen du skal betale for at jeg ikke skal banke deg, eller brenne ned din forretning e.l.
Noen som husker hva danegeld var?

Spør du Ola Nordmann om hvorfor det er så vanskelig å komme i kontakt med andre, får du svar at det er pga. høflighet, at de ikke vil forstyrre deg. Teknisk kunne man prate om en enorm personlig sfære. Og en som tydeligvis bestandig er større tenkt enn reell, siden de aller fleste er misførnøyd med denne udugelighet, og veldig mange trenger en nokså høy promille for å overkomme den.

Tross all det ovennevnte svære respekt for andres personlige sfære som angivelig råder imot å initiere uoppfordret kontakt med andre, mistenker jeg at sannhet i stedet ligger i nordmenns kapasitet til ikke å bekymre seg generelt, og dermed til å bry seg enda mindre om andre (og atter mindre om andres problemer). Aka. leve lykkelig uvitende om eller likegyldig andres trøbler.
Ola og Kari Nordmann driter etter min erfaring egentlig i andre: De ser seg sjeldent rundt og er sjeldent oppmerksomme / klare over hvem eller hva de hindrer eller forstyrrer. De stanser seg midt på gata med bilen, midt på butikksgangen og prater med påtruffede bekjente, de forlater vognen midt i supermarkedsgangen, gjerne på skrått slik at den tar enda mer plass; det ser ut som om de ikke ennå har lært basale folkeskikk som anvendes utenom fjøsa der andre deler samme plass.
Respekt for andres personlige sfære my ass.

(Redaksjon etter en liten stund tbk sør i landet. Det kan hende at det meste av dette gjelder Nord Norge, for i det siste opplever jeg noe nokså annerledes. oppdateres.)

(Nope! Exactly the same!)

Ola og Kari Nordmann sier seg glad, bestandig. Bestandig på verdenstopp i tilfredshet. Nå, nødvendig forutsetning for feeling totally happy er jo at man ikke har noen man bryr seg om som i stedet har det vanskelig. It so fucking hard being happy when your important (if not significant) others are not.

This society has so much wealth that there rarely is something that can really bother you. Money can buy happiness, or at least give you a safe passage over troubles.

Well, my dear Ola and Kari, in those rare cases, pray your life quality won’t depend on others’ empathy – also called willingness to stretch a little bit beyond their duties, ‘cos you’ll discover what it is to live in one of the happiest countries in the world, and at the same time having good reasons not to be able to be as happy as mainstream. Anything that is not mainstream becomes a little splint in the very well oiled wheels of Norwegian society and bureaucracy. 

Very few will understand your need(s), and much much fewer among them will actually sustain an active effort to do something with it.

Even worse, this is a society that pretends to be just (rettferdig), and define this hypocrisy as giving anyone the same opportunities. Apart from the obvious arrogance in considering itself just, i.e. juster than everyone else, this actually ends up in several monstrosities depending of which field of life we’re talking about. In school, for example, it could well mean holding the least gifted unsupported so that there will be enough resources for the others; on the job, it means often never criticizing those who do not do their job, and generally calling themself satisfied with a very minimum of service quality. Ola og Karis arbeidsmoral trosser varslere, og velger å fortsette å yte dårlig tjeneste heller enn å konfrontere kommandokjeden for dens feilhandlinger.

I verdens mest rettferdige land kommer gang på gang ut skandaler som for eksempel at nasjonens mektigste institusjon, NAV, som skulle sørge for støtte og beskyttelse av samfunnets sårbare medlemmer, har bevisst holdt ut i åresvis med et klart brudd på lover og regler mot hundrevis om ikke tusenvis av dem, noen økonomisk ruinert, noen til og med fengslet, fordi de hadde våget å ta de pengene de hadde full rett på og brukte dem utenfor landets grenser. Det fins til og med postutveksling mellom direktoratet og departmentet som foreslo å holde en lav profil (skurkesjargon) for ikke å lande under søkelyset til EU-domstol.

I verdens mest rettferdige land blir nasjonens mest skrekkende institusjon Barnevernet, blitt dømt av EU-domstolen for de har operert med en holdning og fordom som var totalt det motsatte av barnets beste og familiens rett, altså med hensyn til å holde familiene adskylt.
I verdens mest rettferdige land kommer det stadig til lys saker som viser av hele avdelinger eller institusjoner har blitt holdt under fryktkultur.
I verdens mest rettferdige land er varslerkultur elendig, med hevn, forfølgelse, manipulering og løgn.
I verdens rikeste land ift folkemengde, holder de helsevesenet nedbemannet pga inkompetente planlegging og mafialiknende interesser.

Så, Ola og Kari Nordmann sier seg høflige, rettferdig, og ydmyk. Er du alvorlig i trøbler, gjett om de stiller opp for å hjelpe deg. Min kvart av et århundres-erfaring tilsier at er det er fordi de mangler empati som bare det, er arrogante og bedrevitere, og feiginger.