Hvem jeg kan hjelpe? Dem som har et eller annet problem, frustrasjon, stress, dilemma, vanskelig valg, e/o krise.
På jobb? Med barna? Med partneren? Med kommunen? En saksbehandler? Statsforvalteren? Statsministeren?
Emosjoner strever de aller fleste med. Nordmenn strever ekstra med det. Kulturen her i landet tilsier at (sterke) emosjoner ikke har livsrett i konfrontasjoner eller saksbehandling. Ofte er det null aksept for dem selv i konflikt. Til og med i harde, smertefulle konflikter.
Nordmenn er såpass redde emosjoner at de har oppdiktet et livssyn som betrakter dem som generelt upassende i møte med andre. De vises sjeldent. De emosjonene som var redskaper med evolusjonsmessig overlevelsesverdi, har blitt relegert til rollen «ordensforstyrrelse». Dette gjør livet vanskeligere for de aller fleste, skaper mer og mer problemer for unge gutter f. eks., skaper mye mindre klarere kontekst i kommunikasjon – man skjønner ikke alvoret, eller intensitet av følelser, og har gjort i verste fall det gode norske samfunnet til et iskaldt, inhumant helvete i de tilfellene e/o for dem som ligger ut av kurven, de som har et problem som ikke lar seg løse av den berømte norske rettferdighet og rasjonalitet.
Dette er unødvendig, og kan absolutt bli brukt bevisst som hersketeknikk. Om du viser emosjoner, da er du ikke lenger like verdig, da kan man gå over til å prate om mennesket og ikke lenger om saken.
Skal du føkke meg, må du iallfall tåle at jeg blir føkkings sint med deg. Svarer du til mitt problem med standardkopi av vage påstander og generelle vilkår, da skal du jammen tåle å bli kalt for det du er, en jævla hykler. Har barnet ditt tatt deg på fersken mens du spiller gud, da må du nok finne deg i at hen spiller jotun.
Hvor mange tragedier som stadig dukker opp i media kunne ha blitt unngått om man til første, andre, eller iallfall tredje avslag hadde klart å komme i kontakt med sitt eget sinne, og fått ut en bestemthet om at «jeg skal få dette fordi det er det eneste som er menneskelig å gjøre».
Det er på tide å lære å tørre å si klart og tydelig til folk at de ikke har gjort sin jobb, direkte og upyntet, akkurat som direkte og stygt var skaden de har forårsaket til deg.
Du velger selv avhengig av situasjonen om du vil banne, eller kaste ei slegge, i tillegg.
Men sinne skal du anvende først og fremst med ord og blikk, du skal omgjøre det til energi til å kreve rett over urett. Og det skal sees. Er du sint i en rolig stemme, er du enten uekte eller er du ikke ferdig.
Det er på tide at alle lærer seg en ryggmargsrefleks som spytter ut de riktige ordene med en gang man hører «Jeg forstår / hører hva du sier», «Jeg skjønner at du er frustrert …», eller hvilken som helst av de mange andre uttrykk som følges nesten uunngåelig av den jævla «, men …».
Sinnataggensprofeti er plassen du kan være ekte og ha ekte følelser. Alt annet er forurensing.
Banning er tillatt, om dette er det som trengs for å få emosjoner ut.
Trenger du meg, finner du meg på telefon
Første time er gratis, selvsagt.
Passer vi hverandre, tar vi derfra.
Man trenger ikke være blant likesinnede for å vokse. Vi kan gjerne ha forskjellige syn på det meste, og allikevel skape utvikling og dynamikk. Her finner du noen av mine tanker som har vært grunnlag for Sinnataggens profeti. Les gjerne ellers i selve bloggen, Vindebruaogspeilet. Der finner du eksempler på mine verdier satt ut i praktisk tale.